Menn som mener de har krav på sex

Altfor mange kjenner seg igjen i incel-kulturens frustrasjon.

Det som gjør Incel-bevegelsen så farlig er ikke det bunnløse kvinnehatet eller deres kåtskap for «hevn» og det de mener de har krav på (les: sex). Stripper man vekk dette kvinnehatet, er Incel-bevegelsen en gruppe frustrerte jomfruer som føler seg utstøtt av et samfunn hvor sex og seksualitet blir sett på som en prestasjon man skal være stolt over.

Det verste med denne gruppen er ikke meningene deres, det er sympatien jeg har for deres frustrasjon.

Incel-bevegelsen er, kort sagt, en nisje-gruppe med menn som anser det seksuelle markedet som statisk, og at jenter kun ser etter «biologisk overlegne» menn. De mener de selv er fortapte i dette statiske markedet, og hater samfunnet for det. «Incels» anser sex som noe de har krav på, og mener enhver form for avvisning og samfunnet generelt som et hån mot dem selv.

Dette har ført til at flere medlemmer av denne lille gruppen har begått utilgivelige handlinger, deriblant massedrap, som svar på avvisningen de føler samfunnet påfører dem.

Før jeg går videre, føler jeg at jeg må understreke noe. Jeg har aldri, vil aldri og kommer aldri til å støtte de kvinnehatende og voldselskende synspunktene til Incel-bevegelsen. Å påføre andre skyld for hva kun du selv kan endre, er ansvarsfraskrivelse på sitt verste, og jeg forakter gruppen for det de nå fremstår som og promoterer.

Når dette er sagt, er det fremdeles en del av meg som har forståelse for hvorfor medlemmene i denne bevegelsen ønsker å skylde på andre. Å leve ufrivillig sexløst i et samfunn hvor man stadig blir utsatt for budskap som påpeker hvor patetisk du er, kan få de fleste menn (og kvinner) til å ønske det var noen andre man kunne skylde på.

Det ligger i vår natur å pålegge andre skyld, slik at man selv slipper å innse at «det er ikke dem, det er meg.»

I et samfunn hvor 90 prosent av vitsene i situasjonskomedier er seksuelle hentydninger, bortimot enhver reklame spiller på sex og hvor både russetid, fadderuke og uteliv nærmest utelukkende spiller på «one night stands», vil de som ikke har sex fremstå som utskudd.

Er man ute av «gamet» eller anser sex som noe emosjonelt, finner man seg fort tilsidesatt i «Tinderens» tidsalder. Man sitter med inntrykket om at alle andre har sex, bare ikke du.

De fleste menn (og kvinner) vil i møte med dette samfunnet vende blikket sitt innover. De vil se på seg selv og innse at hvis de ønsker å gjøre noe med problemet, så starter man med seg selv. Jeg er selv en av disse. Jeg innså tidlig at jeg ikke kan «forvente» attraksjon, det er noe jeg må jobbe for ved å forbedre meg og bli komfortabel med meg selv.

Dessverre har du det mindretallet av frustrerte jomfruer som går andre veien, de som mener de har «krav» på sex.

Incel-bevegelsen er fylt opp av mennesker med få eller ingen sosiale egenskaper, null evne til selvinnsikt og en evne til å skylde på andre enn seg selv. De anser det seksuelle markedet som et statisk spill. Enten er man en Chad (en som får seg noe) eller så er man en Incel (en som ikke får seg noe).

Dette er ifølge Incels noe man ikke kan endre på.

Disse menneskene har gitt opp å leve opp til samfunnets standarder, og velger derfor å løse dette med kvinnehat og misogyni. Dette er fortapte menn som, i møte med samfunnets seksuelle idealer, føler seg presset opp i et hjørne og svarer med vold, trusler og hat.

Denne radikaliseringen er ikke akutt, men kommer over lang tid, og involverer ofte radikale grupperinger innenfor den allerede voksende manospheren; et ekkokammer av manninister og såkalte Red Pills, som i søken på forklaring anfører tankegods som at «menn er seksuelt underpriviligert» og «feminismen har gått for langt».

En som allerede er frustrert rundt sin egen seksualitet, vil kunne finne komfort i et slikt ekkokammer, og det er her radikaliseringen begynner.

For meg er det skummelt å lese om denne bevegelsen fordi jeg i en periode av livet også anså mye av hva Incels i dag tenker som en realitet. Jeg følte meg selv utenfor samfunnet, utenfor det seksuelle markedet og deretter at jeg var en taper som følge av dette. Jeg valfartet også i baner av å tenke at jeg var dømt til å mislyktes.

Hva gjorde jeg? Jo, jeg begynte å se innover. Jeg innså at jeg ikke kunne sitte og være sur på verden, hate hvordan samfunnet setter idealene jeg ikke støtter til så stor verdi. Jeg vokste opp, forbedret meg selv og kanskje det aller viktigste, jeg begynte å snakke med jenter.

Jeg begynte å se mer av hvordan jenter ser på verden og at flere av dem er like frustrerte på samfunnets sex-idealer som jeg selv er. Det som reddet meg fra Incel-bevegelsen, var selvkritikk og selvinnsikt.

For å bekjempe denne bevegelsen trenger vi en reevaluering av hvordan vi i dag oppdrar gutter og jenter, og hvordan kulturen og samfunnet selv bidrar til å drive disse over kanten. Seksualundervisningen bør gjøre sitt for å informere gutter og jenter om hvordan seksualkulturen ikke reflekterer hvordan seksualitet egentlig er.

Samtidig så bør foreldre være obs på denne subkulturen og selv hjelpe sine sønner og døtre til et sunt forhold til det motsatte kjønn.

Og sist men ikke minst, vi bør revurdere denne hyperseksualiteten vi i dag ser i samfunnet. Det kan ikke gjøres av Stortinget, det må gjøres kulturelt.

Det farligste med denne subkulturen er hvilken sympati de får for sin frustrasjon, en frustrasjon altfor mange kjenner seg igjen i. Og selv om kun et fåtall går inn i dette giftige miljøet, så viser de forrige tre års hendelser at man kun trenger en eller få mennesker til å utføre utilgivelige handlinger.

Nå som denne kulturen har kommet frem i søkelyset, for Guds skyld, ikke la den falle tilbake i mørket hvor vi ikke kan gjøre noe med den.