Det er på tide å skrote fair play

Spillere og foreldre tåler ingenting lenger.

Publisert Publisert

URETTFERDIG: Fair play skaper en forventning om den perfekte rettferdigheten, men det vil alltid være urettferdige dommeravgjørelser, taklinger, spark og dytt på kamp og trening, skriver Michael Hertzberg. Foto: Roar Christiansen

Debattinnlegg

  • Michael Hertzberg
    Trener, Ny-Krohnborg
  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Kampen er tett og jevn, men vi har overtaket med knapp margin. Men ut av intet klinker en av spillerne mine til, og sparker ned motstanderen. En hevntakling.

Dommeren blåser sporenstreks i fløyten – frispark. Jeg bytter ham ut med det samme. «Hva skjedde?» spør jeg i det han setter seg på sidelinjen. «Han slo meg i ryggen, med vilje», sier han gråtkvalt.

Jeg tygger på det, lar stillheten synke inn, før jeg tilslutt svarer: «Det må du tåle.» Det er akkurat i disse situasjonene fair play-verdiene ikke strekker til.

Fair play skal garantere rettferdighet, men mange usportslige episoder oppstår nettopp når man føler seg urettferdig behandlet i forkant, enten av motspillere eller dommeren. Skal vi strebe etter videodømming også i barnefotballen, eller skal vi skape spillere (og foreldre) som tåler at det koker litt? Som tåler en feilaktig straffe, en tøff takling og at motstanderen er stor i kjeften?

Les også

Illsinte 40-åringer ødelegger for idretten

Fair play-verdiene klarer ikke å skille mellom rettferdighet, urettferdighet og selvrettferdighet. Fair play skaper en forventning om den perfekte rettferdigheten. Men det vil alltid være urettferdige dommeravgjørelser, taklinger, spark og dytt på kamp og trening. Overtredelser er en del av spillet.

Når man ikke klarer å reagere på (selvopplevd) urettferdighet med andre verktøy enn spontan «hevn», da har man funnet en gyllen oppskrift på å gjøre bagateller om til usportslige hendelser.

Fair play lover rettferdighet, men lar spillerne (og foreldre) være alene med sin egen dømmekraft når de føler at urettferdighet oppstår. Men hva skjer når indignasjonen tar overhånd? Den som intet tåler, blir selv utålelig.

Fair play-verdiene snakker ikke om indignasjon, raseri eller hevnlyst. De unngår i det hele tatt vanskelige emosjonelle situasjoner og kommer med lettvinte moralistiske påbud om å «ikke hilse for hardt etter kampen». Det er på tide å ta vanskelige følelser på alvor.

Med dagens fair play-verdier skaper vi spillere som lever i en bomullspakket verden av uskyldsren rettferdighet. De er sikkert preget av respekt, rettferdighet og positive holdninger, men de tåler ingenting. Det er nettopp problemet. Det er på tide å skrote fair play.

Det finnes en definisjon av toleranse med en interessant dobbelthet: «Å tåle og selv være tålelig». Alle forstår at det er på sin plass å være «tålelig», men hvorfor er dette med «å tåle» også viktig?

«Sett dere ned i ring her» stemmen min er rolig. «Det blir for mye syting, og for lite spill på trening. Noe må gjøres» sier jeg, før jeg fortsetter: «heretter, når noen ligger nede, eller om de vil ha innkastet, eller ikke beliter seg så roper du bare: Føkk deg!» Ungene sperrer øynene opp.

Jeg sender dem ut i spill igjen, væpnet med et nytt banneord. Ikke lenge etter ligger nok en spiller på bakken, tilsynelatende i smerter. Den minste spjælingen står snart over ham og roper «Føkk deg!», og alle er på beina igjen før ekkoet svarer.

Les også

«Sønnen min tenker å bytte lag. Han er lei av å tape kamper.»

Når barna spiller mot hverandre på trening, dømmer jeg noen ganger konsekvent i disfavør mot noen spillere på laget. Under kamper tåler de nemlig ikke at dommeren dømmer kast feil vei, overser et frispark, eller dømmer billige frispark imot. Da går de sur, slenger med leppa til dommeren, eller i verste fall, lager unødvendig stygge situasjoner.

Og hva øver vi på under treningen? Tåle urettferdighet, og ikke la den slå over i selvrettferdighet, hevnlyst og usportslig oppførsel. Det kreves øving i å belite seg.

Mens spillerne før ble liggende på bakken eller tok hevn for den minste (selvopplevde) urettferdighet, snudde «Føkk deg!» opp ned på situasjonen. Snart ble det konkurranse om å kunne slenge Føkk deg! etter sine medspillere, heldigvis med glimt i øyet (for å selv være tålelig).

«Trener, så du 7-eren deres dyttet til meg? Han er sikkert skikkelig frustrert nå!», sier spilleren min og gliser. Det er dette vi har snakket om: At man må lære å tåle provokasjoner, for de kommer ofte når det andre laget er frustrert og opplever nederlag.

Fair play har intet begrep om at man skal tåle noe, dermed blir tåleterskelen hos både spillere og foreldre stadig lavere. Men den som intet tåler, blir selv utålelig.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg