Politikk til retten

Den politiske makten i Norge skal ligge hos folket, altså i Stortinget, ikke hos domstolene.

KLIMAKAMP: Staten har tildelt nye lisenser til boring i Barentshavet, lenger nord enn områdets første oljeplattform, Goliat (bildet). Scanpix

Erik Skutle
Stortingsrepresentant (H)

Mathias Fischer skrev i forrige uke BT et interessant innlegg om den kommende rettssaken mellom blant annet Greenpeace og Natur og Ungdom på den ene siden, og staten på den andre siden. Miljøorganisasjonene mener at tildelingen av oljelisenser i Barentshavet strider mot Grunnlovens miljøparagraf, og ber domstolene omgjøre statens vedtak. Fischer mener de har en dårlig sak, men at det er helt på sin plass at slike spørsmål diskuteres i retten.

Det fortjener en nyansering. Først av alt; jeg respekterer veldig sterkt den maktfordelingen som eksisterer mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt. Jeg skal derfor ikke kommentere den kommende rettssaken. Grunnlovsparagrafene jeg selv har vært med å vedta, har jeg imidlertid en mening om.

Det er ikke slik at Stortinget ved å skrive inn slike paragrafer om for eksempel miljø eller skole fraskriver seg ansvaret for å ta politiske beslutninger om disse temaene. Stort sett alle grunnlovsbestemmelser er generelle, og spesifiseres nærmere i det ordinære lovverket.

Et eksempel er paragraf 106, som slår fast at mennesker med lovlig opphold har bevegelsesfrihet innenfor rikets grenser. Du kan likevel ikke bevege deg på andres private eiendom sånn helt uten videre, ignorere et besøksforbud eller forlate fengselet hvis du soner en dom. Stortinget har laget saklige begrensninger. Og Stortinget gjør selv en vurdering av om disse begrensningene er i tråd med Grunnloven. Domstolenes terskel for å overprøve den vurderingen, vil ofte være svært høy.

Les også

Grunnlovsstridig oljeutvinning

Spesielt høy er terskelen i spørsmål som i realiteten handler om de tradisjonelle politiske sakene der det er politisk uenighet mellom partiene. Høyesterett har nemlig avklart hva som faktisk ligger i deres rett og plikt til å vurdere om lover og vedtak er i tråd med Grunnloven. Litt forenklet er Høyesteretts eget utgangspunkt at i saker der et enkeltindivids rettigheter krenkes, vil de være raskt på pletten med en avklaring om at Grunnloven gjelder foran en lov av den autoritære typen. For eksempel hvis Stortinget skulle vedta en ny politilov som sier at vanntortur eller kraftige elektriske støt var tillatt under avhør av mistenkte. I slike saker vil «grunnlovens gjennomslagskraft være betydelig» som de selv skriver.

I andre type saker, som for eksempel saker av mer økonomisk karakter og i saker som handler om arbeidsdelingen mellom Stortinget og regjeringen, vil «domstolene i vid utstrekning respektere Stortingets eget syn» som de skriver videre.

Mitt poeng med denne teksten er å presisere at Stortinget aldri har ment at en skal flytte helt vanlige politiske debatter ut av Stortinget og inn i rettssalene. Det er for enkelt å si at Stortinget bare burde latt være å skrive inn paragrafer om miljø, utdanning og helse hvis en ville at domstolene skulle holde seg unna. Stortinget og domstolene er enige om at det er Stortingets oppgave å fylle disse paragrafene med innhold.

Dette visste Stortinget godt da Grunnloven ble fornyet og utvidet i 2014. Den politiske makten i Norge ligger fortsatt hos Stortinget, ikke hos domstolene. Heldigvis.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg