Den vanskelige erkjennelsen

Noe er galt når voksnes brutale voldtekter av barn blir omtalt som «samleie» og filmer av overgrep mot barn som «barneporno».

OVERGREP: Som behandlere ser vi daglig den enorme belastningen seksuelle overgrep er. Mange har en sterk følelse av fortsatt å være i fare, skriver kronikkforfatterne. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

  • Arne Blindheim
  • Marianne Straume

Den pågående politietterforskningen, der det er funnet millioner av bilder og videoer av seksuelle overgrep mot barn, har rystet mange. Det er vanskelig å ta innover seg at det er mulig å utføre så groteske overgrep mot barn, noen helt ned i spedbarnsalder.

Seksuelle overgrep har vært bagatellisert og ugyldiggjort så lenge seksuelle overgrep har vært et tema. Overgrepsofre har i stor grad ikke blitt trodd, verken av familien eller samfunnet. Mange som har stått frem har blitt anklaget for å lyve eller ha falske minner, og når mange overgrepshistorier kommer frem på samme tid, er de blitt omtalt som epidemier.

Med dagens teknologi blir vi tvunget til å ta inn over oss realitetene. Likevel blir vi som behandlere bekymret når vi opplever at vi som voksne og samfunn blir beskyttet mot det som avdekkes, eller ordbruken tilslører brutaliteten i det barna utsettes for. TV 2 skrur ned lyden når etterforskerne forteller detaljer om overgrepene barna har vært utsatt for. Dette mener TV 2 at vi ikke tåler å høre, mens vi til stadighet ser grusomme bilder fra krig og sult. Voksnes brutale voldtekter av barn blir omtalt som samleie med barn, og bilder og film av overgrep mot barn blir omtalt som barneporno. Dette uroer oss fordi disse barna er helt avhengige av at vi som voksne tåler å se for å kunne stoppe overgrep.

Les også

«Slikt sier du ikke om din far»

For barn er voksne de klokeste, som gjør det rette selv om de gjør fryktelige ting. En del tror derfor at det må være noe de selv har gjort galt når overgrep skjer. De kan også være redd for at den voksne skal bli sint eller ha empati med familien til overgriper. I tillegg vet vi at mange barn trues til taushet. Barn som utsettes for noe de ikke forstår, vet heller ikke hvordan de skal fortelle om dette. Når sterke, smertefulle og forvirrende inntrykk og opplevelser blir fortiet og ikke bekreftet, kan barna selv tvile på at det har skjedd. De minste barna mangler også ord som kan beskrive seksuelle krenkelser. Det påhviler derfor oss voksne å sikre barn, samt oppdage og avdekke overgrep.

En annen viktig faktor er om vi som samfunn tar inn over oss hvor skadelig overgrep kan være for barn, spesielt om de ikke blir oppdaget og får tidlig hjelp. Så sent som på 70-tallet, ble det skrevet i en stor og mye brukt psykiatribok at seksuelle overgrep rammet ca. én av én million mennesker, og at når det skjedde var konsekvensene små.

Imidlertid viser senere års forskning at i tillegg til den svært smertefulle påkjenningen det er for et barn å oppleve overgrep mens de pågår, kan overgrep også gi store helsemessige konsekvenser senere i livet. Tidlige overgrep øker risiko for å utvikle selvskadingsatferd, tenåringsgraviditet, overvekt, premature fødsler, tidligere pubertet og vansker med å fullføre skolegang, Undersøkelser viser videre at voksne som har vært utsatt for overgrep som barn beskriver mer indre stress og fysiske helseproblemer, de har ca. 20 ganger økt sjanse for å utvikle rusmisbruk og en rekke andre psykiske vansker. Tidlige seksuelle overgrep er også skadelig for hjernens utvikling på flere områder.

Som behandlere ser vi daglig den enorme belastningen seksuelle overgrep er. Vi møter intense følelsesmessige reaksjoner som skam, avsky og redsel. Det er vanlig med sterke kroppslige reaksjoner som kvalme, kroppslige smerter og annet ubehag som ofte er mer uttalte enn selve fortellingen. Når en tar frem slike minner, er det ofte barnets perspektiv vi møter selv, om personen nå er voksen. Det kan være indre konflikter mellom et ønske om hjelp, samtidig som det er en indre stemme som sier at det skal være hemmelig. De kan beskrive en opplevelse av å ha gjort noe galt siden de blir straffet på denne måten, eller føle intens skam over å ha «vært med på noe» som er forbudt og hemmelig. Mange har en sterk følelse av fortsatt å være i fare og kan ha en indre stemme som kritiserer det sårbare i seg for være hjelpeløst og svak. Selv langt opp i voksen alder, trenger disse opplevelsene seg på, og gjør dagliglivet vanskelig. En prøver derfor å holde denne indre smerten på avstand og enkelte skyver dette så langt bort at de faktisk benekter eller ikke husker at overgrepene har skjedd, selv om en vet at det skjedd og det foreligger bilder og videoer hos politiet, slik som vi har opplevd i vår klinikk. Det er altså ikke bare familie og samfunn som kan ha vansker med å erkjenne. Dette gjelder også de som er utsatt for overgrepene.

Les også

Hvordan går det med barna?

Manglende erkjennelse kan gi en del utslag som er uforståelige for andre. Noen barn kan for eksempel søke til overgriper for trygghet og tilknytning, spesielt når det ikke er andre personer å søke trygghet og trøst hos enn den som utøver overgrepene. Hvis det er far som er overgriper, kan mor bli oppfattet som unnvikende og svak dersom hun ikke klarer å beskytte barnet, og ikke en kilde til trygghet. Paradoksalt kan da barnet heller søke til far, samtidig som det later som overgrepene ikke har skjedd. Mange overgripere kan også, når de ikke forgriper seg, være hyggelige og gi barnet mye positiv oppmerksomhet. Disse mekanismene kan av og til gjøre at barnet, og senere den voksne får en konflikt i seg mellom behov for nærhet og behov for avstand i forhold til overgriper. Noen overgripere kan gi inntrykk av at det er synd i dem, og at barnet får en oppgave med å ta vare på de.

Overgrep som er av en sadistisk karakter, kan være ekstra vanskelig å tro på, og flere har tatt til orde for at når overgrepshistoriene er av en sådan karakter, er dette tegn på at overgrepene ikke har skjedd. Fra vår kliniske hverdag er dette dessverre noe vi opplever overgrepsoffer forteller. Nå hører vi også om bilder og videoer som politiet har fått tak i, der barn får bind for øynene, mens det får penis og utløsning i munnen. Lignende saker fra tidligere saker viser bilder av spedbarn som er fastbundet og handlingene blir beskrevet av politiet som nær tortur.

Tidligere har en trodd at seksuelle overgrep kun skjedde med jenter. En vet nå at overgrep mot gutter heller ikke er uvanlig. En vet også at det ikke er kun menn som begår overgrep. Kvinner kan også begå seksuelle overgrep mot egne barn.

Personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndom beskriver ofte et omfattende symptombilde som kan være vanskelig å forstå selv for behandlere. Vi må møte dette med respekt selv om vi ikke alltid forstår. Dette vil gjøre det enklere for folk å erkjenne både overfor seg selv og andre hva de har vært utsatt for. Forskning viser at etter påviste overgrep, kan det for enkelte barn ta syv til ni år før tydelige symptomer på at noe er galt viser seg for andre. Det er også vist at det kan ta mange år før en forteller om slike erfaringer til andre. Undersøkelser tyder på at seksuelle overgrep og vold i liten grad har vært avdekket innenfor barne- og ungdomspsykiatri, og at barna i stedet får diagnoser som for eksempel ADHD. Den manglende erkjennelsen av seksuelle overgrep og andre former for traumatisering viser seg på mange nivå, også innenfor psykisk helsevern.