Den gangen lillebror hylte høyere enn Satan

Pappa og mamma er definitivt like viktig i barnets liv, men i mange tilfeller har vi ulike roller til ulike tider.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg husker godt første gang jeg dro alene på butikken etter å ha født lillebror. Den øredøvende stillheten i bilen. Muligheten til å bevege armene fritt i alle retninger. Meldingen som tikket inn på mobilen 20 minutter etter ankomst: Lillebror hyler høyere enn Satan! Er du langt unna?

Og nei, lillebror ble verken mishandlet eller etterlatt alene i garasjen (for hva ellers får en baby til å hyle som Satan?). Han befant seg trygt i armene til sin far, en duo som allerede hadde etablert en trygg og nær relasjon. Likevel, i det øyeblikket var lillebror desperat etter én ting og kun én ting: mamma.

De første årene av livet opererer barnet med et tilknytningshierarki. I toppen av hierarkiet finnes den personen som har vært det mest konstante punktet i spedbarnets liv, som oftest mor. Mamma vil altså være barnets foretrukne omsorgsperson, og den som mest effektivt beroliger, trøster og trygger barnet.

Det er ikke likestilling å avfeie mors biologiske særstilling. Likestilling mellom kjønn handler ikke om at kvinnen skal gjøre det samme som mannen og hylles for det. Det er kvinner som bærer, føder og ammer barnet, og det bør barselpolitikken selvsagt avspeile. Fremtiden er ikke å tilpasse seg et maskulint arbeidsmarked, men et sted hvor alle er like mye verdt på grunn av den man er, ikke på tross av det!

Les også

Kommentar: Fedrar er meir enn éin tredels foreldre

Pappa og mamma er definitivt like viktig i barnets liv, men i mange tilfeller har mor og far ulike roller til ulike tider. Og det er okey! Vi vet at en trygg tilknytning til far styrker barnets utvikling og helse, men den tilknytningen trenger ikke å skjemalegges. Det er de små samspillene og omsorgen fra barnet er født som danner det trygge båndet mellom far og barn.

Jeg slår et slag for et rausere og mer fleksibelt arbeidsliv for småbarnsforeldre, der hver unike familie kan ta valg som gagner dem. Og ikke minst en fremtid der familien og omsorgsarbeid er en prioritet i samfunnet vårt. Dette er ikke kun viktig her og nå, men en investering i den psykiske folkehelsen.