Jurister er ikke skodd for å møte virkeligheten

Uten spesialisering i jusutdanningen tror jeg man vil få flere Nav-saker.

Publisert:

SPESIALISERING: Juristutdanningen er overmoden for reform, skriver professor dr. jur. Asbjørn Strandbakken. Foto: Scanpix (arkiv)

Debattinnlegg

Asbjørn Strandbakken
Professor, Det juridiske fakultet, UiB

Nav-«skandalen» fyller mediene for tiden, og etterpåklokskap er det ikke underskudd på i debatten. Den ene «jusekspert» etter den andre bruker sterke adjektiv om hvordan man kunne overse at EØS-retten kan ha betydning for lovgivers handlingsrom innenfor trygderetten.

Spørsmålet er imidlertid hvordan det som fremstilles som opplagt i dag, kan ha gått under radaren i så lang tid.

Politisk redaktør i Bergens Tidende, Frøy Gudbrandsen, omtaler 8. november saken som en juristkrise. Hun reiser med rette spørsmål om hvordan landets ti tusen jurister ikke har sett det åpenbare. Om det er åpenbart eller ikke, skal jeg ikke ta stilling til. Det er imidlertid ikke vanskelig å peke på ulike aktører som bærer et medansvar.

Regjeringen har utredet handlingsrommet og foreslått lovgivningen, Stortinget har vedtatt loven, trygdeetaten har praktisert loven, domstolene har dømt mennesker som har opptrådt i strid med lovgivningen.

På veien har svært mange jurister vært involvert. I ettertid kappes juristene om å fraskrive seg
ansvaret.

Forsvarere står frem og hevder at de har fremført EØS-rettslige argumenter for domstolene, noen med større troverdighet enn andre. Det er vanskelig å forestille seg at en forsvarer som på fullt alvor mener at klienten er uskyldig dømt, ikke har klart å meddele dette i det offentlige rom før etter boblen sprakk.

Forsvarere hører ikke til den svakeste samfunnsgruppen uten tilgang til medier. Kanskje kan det hele skyldes at jussen i dag er mer kompleks enn før?

Også mange av mine kollegaer på universitetet har tatt del i den offentlige debatten. Ordet «skandale» og «skandaløst» sitter løst. Litt overraskende tatt i betraktning av at akademia ofte oppfattes som et sted med saklige og nøkterne analyser.

Det er imidlertid grunn til å reise spørsmål hvilket ansvar akademia både har, og hvilken betydning Nav-saken bør få. Det er tross alt universitetene som utdanner jurister som ikke har sett at EØS-retten kunne
få betydning for tolkningen av lovgivningen.

Juristutdanningen hviler på en generalisttanke. Alle jurister skal kunne akkurat det samme, og skal kunne fungere på ethvert rettsområde.

Det er riktignok ikke alle som deler den tanken. Selv har jeg gitt uttrykk for at dagens juristutdanning ikke møter morgendagens krav. Mens generalisttanken kanskje hadde en berettigelse frem til 1980-tallet, har
samfunnsutviklingen løpt fra dette idealet, men utviklingen har ikke preget den jevne jurist.

Som yrkesgruppe er jurister gjerne konservative, og vil nok gjerne være enig med Ole Paus om at alt var mye bedre under krigen. Man har kort og godt ikke tatt inn over seg at samfunnet blir mer og mer komplekst med tilhørende kompleksitet i rettsregler og rettskilder.

ANKEPUNKT: Uten spesialisering i juristutdanningen tror jeg man vil få flere Nav-saker. Jurister er rett og slett ikke skodd for å møte virkeligheten, skriver professor Anders Strandbakken. Foto: Hans Jørgen Brun

Særlig internasjonale rettskilder gjør seg gjeldende på stadig flere områder. Nav-saken er et eksempel på hvor galt det kan gå om ikke jurister som praktiserer reglene, har dyptgående kunnskaper også om EØS-retten. Det er ikke lenger tilstrekkelig å kjenne nasjonale regler og rettskilder. Hva kan man da gjøre?

Etter mitt syn er juristutdanningen overmoden for reform.

Jurister har i dag ingen generalistkompetanse i forhold til de rettsspørsmål man møter i samfunnet. Til tross for dette tviholder man på generalistrollen. Tiden er inne for å gå videre med tanken om spesialisering av juristutdanningen. Man må ha en basis i bunn gjennom en bachelorgrad som gir rom for å lære om rettssystemet i bredden.

Men når man kommer til masterdelen, må fremtidens jurister få anledning til å fordype seg innenfor ulike områder som forvaltningsrett, strafferett, formuesrett og så videre. Uten en slik spesialisering tror jeg man vil få flere Nav-saker. Jurister er rett og slett ikke skodd for å møte virkeligheten.

For tiden pågår det en studiereform ved jusstudiet i Bergen. Spesialisering eller fordypning er fraværende. Dette gir grunn til bekymring. Enhver professor slåss for sitt eget fagområde og vil ha det inn som obligatorisk fag i studiet.

Når man er mange nok som skal dele liten plass, blir det liten plass til alle. Ja, til og med rekkefølgen på fag kan gjøres til kampsak. Resultatet blir at studentene lærer litt om alt, men med få dybdekunnskaper.

Selv mener jeg å ha en viss innsikt i strafferett, straffeprosess, menneskerettigheter og familierett, men hvorfor må alle jurister ha innsikt i akkurat «mine» emner? Kunne man ikke heller overlatt til studentene å velge hvilken retning de ville spesialisere seg i?

Det kommer imidlertid neppe til å skje.

Dommerforeningens høringsuttalelse i tilknytning til at man for noen år siden utredet en spesialisering ved Universitetet i Bergen, er dekkende for hele juriststanden hvor man: «egentlig ikke har etterspurt noen endringer i studieordningen» og at «eksisterende studieordning i det vesentlige er velfungerende i forhold til den juristutdanningen domstolene trenger». Hvor feil kan man egentlig ta?

Forslaget ble effektivt skutt ned.

Jeg har også tatt til orde for at juristutdanningen trenger en rammeplan. Det er urovekkende at sentrale justismyndigheter ikke har noen oppfatninger om hvilke kunnskaper jurister skal ha etter endt studium. Heller ikke dette har fått tilslutning blant mine kollegaer.

Professorene skal fortsatt forvalte sine fag og få gjennomslag for å få dem inn på studieplanen, frikoblet fra overordnede vurderinger om hva som er samfunnets behov.

Det er også grunn til å etterlyse mer juridisk forskning i akademia. Det er ikke gitt at Nav-saken hadde fått et annet utfall om det var flere forskere innenfor trygderett. Men at det pr. i dag ikke finnes noen professorer i trygderett ved Universitetet i Bergen, bidrar i hvert fall ikke til å avdekke feil i forvaltningen.

Jeg tror ikke at en jurist den ene dagen kan løse intrikate spørsmål i skatterett, den andre dagen i barnerett eller folkerett. Det må skje en spesialisering av så vel jusstudiet, forvaltningen og domstolene. Sentrale myndigheter må ha en oppfatning om hva jurister skal lære gjennom studiet, og universitetene må prioritere juridisk forskning.

Jeg tror ikke det kommer til å skje. Enn så lenge må vi vente på den neste Nav-skandalen.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg