Å fortelle tidligere klassekamerater at jeg var alenemor på Nav, ble for skamfullt

Jeg hadde gledet meg til å gå på tiårsjubileet for 10. klasse, men meldte meg av.

Publisert Publisert

FATTIG: For to år siden ble hun sykmeldt. Det ble starten på et økonomisk helvete, forteller alenemoren. Foto: Eirik Brekke

Debattinnlegg

  • Enslig mor
    Bergen

Vi hadde ikke mye penger i barndomshjemmet mitt. Men selv om det var trangt, manglet jeg aldri noe, og jeg har ingen minner om at jeg ikke fikk være med på alt de andre gjorde.

Som voksen satte jeg min ære i ikke å få betalingsanmerkninger. Selv om jeg aldri har hatt flust med penger, var jeg aldri på etterskudd med en eneste regning.

Ikke før jeg ble syk.

For to år siden jobbet jeg som blomsterdekoratør, da jeg fikk en kronisk betennelseslidelse under bena. Jeg klarte ikke lenger å stå hele dagen, og siden arbeidsgiveren min ikke kunne tilrettelegge for meg, ble jeg sykmeldt. Like etter løp kontrakten min ut.

Jeg søkte Nav om sykepenger, og fikk utbetalt en tusenlapp i august. Neste utbetaling kom ikke før i oktober. I ventetiden måtte jeg låne penger av familien for å betale husleien på 10.000 kroner pluss strøm.

Da sykepengene endelig kom, måtte jeg betale dobbelt opp – både neste husleie og pengene jeg hadde lånt til den forrige leien.

Les også

Fattig bestemor forteller: – Familien min vet at jeg ikke liker julen, men ikke hvorfor

I november fikk jeg ingenting, og heller ikke hjelp. Nav mente at pengene skulle strekke til for desember, og slik fortsatte det.

Mellom hver utbetaling av sykepenger for mennesker uten jobb, går det i praksis seks uker. Annenhver måned hadde jeg ikke nok til mat, husleie og andre nødvendige ting. Til min store fortvilelse måtte jeg be om sosialhjelp, eller låne av venner og familie for å betale husleie og ta meg av barnet mitt.

Virkeligheten brast. Jeg gråt hver dag, fikk angst av mine første betalingsanmerkninger, følte meg ikke som et fullverdig menneske.

Jeg hadde gledet meg til å gå på tiårsjubileet for 10. klasse, men meldte meg av. Å fortelle tidligere klassekamerater at jeg var alenemor på Nav, det ble for skamfullt. Jeg skulle liksom ha utrettet noe bra med livet mitt, være stolt og vise at jeg var bra nok.

I fjor høst begynte jeg å omskolere meg til helsesekretær. Den ettårige utdannelsen er et arbeidsmarkedstiltak gjennom Nav.

Jeg hadde ikke krav på mer enn tiltakspenger på 8400 kroner i måneden, og måtte ha om sosialhjelp i tillegg. Nav, som ba meg søke Statens Lånekasse om hjelp, godkjente et lån på cirka 12.000 i støtte i måneden. Alt jeg måtte gjøre, var å søke, fikk jeg beskjed om. Det var før kontrabeskjeden kom om at Nav ikke godkjente lånesøknaden. Det skal ikke være behov for lån når man får tiltakspenger og sosialstøtte, ble jeg forklart.

Les også

Nordmenn har 170 milliarder kroner i forbruksgjeld

Hele tiden lå jeg bakpå med regningene. Jeg kom aldri à jour. Dette er ikke noe Nav hjelper med. Trengte gutten nye vintersko eller regntøy, gikk det ut over regningsbunken. Han skulle ikke mangle noe. Ingen skulle se at vi var fattige.

Jeg tok opp forbrukslån for å klare husleien. Det angrer jeg veldig på, men jeg følte ikke at jeg hadde noe valg. Jeg klarte ikke å betale for barnehageplassen, og måtte ordne betalingsavdrag. Jeg søkte om nødhjelp til mat siste uken før barnetrygden kom. Da ringte Nav og spurte hvor mange middager jeg hadde i fryseboksen. Jeg fikk utbetalt 100 kroner. Det skulle rekke til mat til sønnen min og meg til barnetrygden kom på konto.

Jeg har følt meg motarbeidet og tråkket på hele veien. Det er sant som de sier. Man må være frisk for å være syk på Nav.

Midt i eksamensperioden i mai krevde Nav at jeg skulle søke om kommunal bolig langt ute på Sotra. Jeg bodde for dyrt, mente Nav. Ja, leiligheten var billigere enn den jeg har, men manglet møbler, hvitevarer, TV og internett. Dessuten lå den langt fra nettverket mitt. Som alenemor er jeg helt avhengig av å kunne bo i samme nabolag som moren min og bestevenninnen min, for å få praktisk hjelp i hverdagen.

Det ville ha kostet så mye mer å flytte enn å bli boende. Jeg kunne ikke flytte, så jeg ga Nav beskjed om at de fikk stoppe stønaden. På dette tidspunktet hadde jeg fått sommerjobb og var ringevikar.

Hele veien søkte jeg på alle stillinger jeg kom over. Vi klarte oss med nød og neppe gjennom sommeren.

Les også

Alenemor skriver: «Fattigdom, eller et spørsmål om prioritering?»

Kredittkortselskapene ringer og ringer. Jeg får klump i magen hver gang det står Lindorff eller Santander på displayet.

Hver gang jeg klarer å betale en regning, får jeg anmerkning på en annen. Regningene blir dyrere for hver purring, og det som var vanskelig å betale første gang, virker uoppnåelig nå.

Av og til har jeg lurt på om vi havner på gaten. Den psykiske påkjenningen er stor, og om kveldene sitter jeg ofte og griner. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få økonomien til å gå rundt, og tenker på sønnen min.

Jeg har ikke tenkt å spørre om han vil begynne på fotball, for jeg har ikke råd til å betale for utstyr, men spør han, sier jeg selvfølgelig ikke nei. Det er viktig for meg at han får gå i bursdager, selv om det betyr en hundrelapp i gave hver gang. Han skal ikke bli ekskludert fordi vi ikke har penger.

På butikken går jeg rundt med kalkulator. Handlelisten er nøye planlagt for en uke om gangen. For hver vare går jeg gjennom handlelisten. Står den ikke der, blir den ikke med hjem.

Heldigvis får vi en kasse mat fra en frivillig organisasjon hver uke. Det var et stort steg å ta, men vi er helt avhengig av hjelpen, og planlegger ukesmenyen ut fra innholdet i kassene.

Etter å ha søkt over femti jobber siden februar, har jeg endelig fått fast jobb i 100 prosent stilling. Jeg er lettet og lykkelig, og gleder meg til første lønning. Da skal jeg betale regninger!

Lyset i tunnelen er her endelig. Selv om det vil ta lang tid å reise seg og oppnå økonomisk stabilitet, er jeg på rett vei.

BT kjenner kvinnens identitet.

Publisert
  1. «Unik og autentisk»

  2. Monika sto frem med sin egen historie om fattigdom. Torsdag fikk hun pris.

  3. Professor: – Dette er det beste tiltaket mot fattigdom

  4. – Økt oljerikdom har gitt større forskjeller

  5. – Heile bygda stilte opp for å hjelpe

  6. – Jeg går ved siden av deg, men du ser meg ikke. Jeg er den usynlige mann.

Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Paret fra Fana var lei av det travle livet. – I løpet av tre minutter bestemte vi oss.

– Det var jo helt skrullete det vi gjorde. Men vi var ikke aldeles bortreist heller.

Sakene flest leser nå

  1. 25 nye koronatilfeller i Norge siste døgn

  2. Forren har ikke fått tilbud fra Brann. Slik svarer han om sin nye konkurrent.

  3. Her gjemte han vodkaflaskene. – Hadde jeg levd én gang til, skulle det ikke blitt så brutalt.

  4. Da Synva besvimte på fotballcup, forsto foreldrene at hun hadde den arvelige sykdommen

  5. – I løpet av et minutt var min kjæreste ting tapt

  6. Ikke kjeft på studentene. Kjeft på rektor.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg
  1. Historier om fattigdom
  2. Barnetrygd
  3. Kommunale boliger
  4. Forbrukslån
  5. Lindorff