Elsk eller hat det, men diskusjon vil alltid være del av en kunstmønstring i Bergen

Bergen Assembly skal ikke bare vise kunst, men være et forum for å diskutere et aktuelt tema.

ÅRETS TRIENNALE OPPSUMMERT: «I denne debatten konstrueres dermed to ulike posisjoner, der én av dem må være den riktige. I retoriske studier kalles dette falsk dikotomi; katten kan kun være svart eller hvit», skriver Michael W. Laundry. På bildet direktør Ingrid Erstad i Bergen Assembly. Eirik Brekke

Debattinnlegg

Michael William Laundry
Kunstner, skribent, kreativ leder i Portmanteau Books

Førstkommende helg, 8.–11. november, markerer slutten på Bergen Assembly for denne gang.

Kunsttriennalen har igjen utfordret kunstscenen i Bergen, noe som har resultert i en diskusjon rundt forholdet mellom kunstteori og kunst.

I møte med den kommende avslutningshelgen til Bergen Assembly er det relevant å reflektere over betydning av denne debatten.

Les også

Oddvar Torsheim og Jon Fosse er enige om en ting. Kunst og alkohol hører ikke sammen.

Debatten mellom kunstneren Gerhard Stoltz og Stein Olaf Onarheim, styreleder ved Bergenstriennalen AS, setter to tilsynelatende uforenlige synspunkter opp mot hverandre.

Stoltz argumenterer på den ene siden at kuratoren – med sine kvasifilosofiske teorier – tar for mye av
kunstnerens plass.

På den andre siden sier Onarheim at «det er ikke kunstteori som henger på veggene, men kunst» og at frykten for kuratorenes makt blir løst ved å ha «conveners», som under årets Bergen Assembly har ansatt åtte kuratorer til.

I denne debatten konstrueres dermed to ulike posisjoner, der én av dem må være den riktige.

I retoriske studier kalles dette falsk dikotomi; katten kan kun være svart eller hvit. Hva så med den grå katten vi ser rett foran oss?

Les også

Risikofylt kunst om død og katastrofer

KURATORSTYRT? Bergen Assembly presenterer en tredje vei. I denne tertiærposisjonen kan kunstneren både produsere teori – og hvis de er dyktige og kanskje litt heldige – kunst. Likeledes kan kuratoren produsere kunst – og hvis de er dyktige og kanskje litt heldige – teori, skriver Michael W. Laundry. Tuva Åserud

Bergen Assembly presenterer en tredje vei. I denne tertiærposisjonen kan kunstneren både produsere teori og – hvis de er dyktige og kanskje litt heldige – kunst.

Likeledes kan kuratoren produsere kunst og – hvis de er dyktige og kanskje litt heldige – teori.

Det er en voksende multidisiplinær tilnærmelse til kunst i dag som ikke kan ignoreres.

På en måte har både Stolz og Onarheim rett. Under årets Bergen Assembly er det i noen tilfeller kvasifilosofiske eller til og med kvasivitenskapelige teorier på veggene.

Ett eksempel er Minna Henriksson’s veggtegning «Nordic Race Science».

I andre tilfeller er skjønnheten til kunstverket på veggen rørende og umiddelbar, selv uten en mastergrad i kunst, som i Lorenza Böttners verker.

For en blanding av både teori og estetikk, se Ines Doujaks «Economies of Desperation».

Rollen til et «assembly» er annerledes enn en biennale. Dette har skapt en kløft i forventningene til Stoltz og Onarheim, der begge ser ut til å tro at de prater om det samme.

En biennale i den tradisjonelle forstand har kun ett mandat, nemlig å vise frem kunst. Et «assembly» skal derimot skape et forum for å diskutere et aktuelt tema.

Les også

Ragnar Hovlands kjærlighet til rare og skakke bøker er smittende

Det er viktig å huske Bergen sin kunsthistorie her. Triennalen ble startet på initiativ fra en politiker, og ikke egentlig av kunstmiljøet i byen.

På den tiden sendte varadirektør ved Bergen Kunsthall spørsmålet tilbake til kunstmiljøet da hun spurte «To Biennale or Not to Biennale» i Bergen?

Responsen var et «hmm, la oss tenke på det». En nydelig bok ble utgitt – «The Biennial Reader», og vi fikk Bergen Assembly.

Elsk eller hat det, men diskurs kommer til å være en del av et «assembly» i Bergen.

Stoltz påstår at kuratorene sager av greinen de sitter på ved å plassere seg selv foran kunstnerne. Her presenterer han en annen debatt vedrørende rollen til kuratoren i assemblyformatet.

Hvor mange kokker trengs i et kjøkken? Gir det mer eller mindre – hva Stoltz kaller – «makt» til kunstneren om tilstedeværelsen av kuratorene øker?

Dette er et strukturelt spørsmål.