Beethovens øredøvende isolasjon

I en tid da de fleste er pålagt isolasjon og har rundet Netflix, er jubilanten fra Bonn vel verdt å utforske.

Publisert Publisert

Ludwig van Beethoven preger bybildet i sin fødeby, Bonn. Foto: LEON KUEGELER / REUTERS / NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Frode Skag Storheim
    Pianist og lærer ved musikklinjen på Voss Gymnas

Det er en skjebnens ironi at når vi i år skulle feire 250-årsjubilanten Ludwig van Beethoven, så tvinges verdens konsertsaler inn i kollektiv stillhet.

Trøsten for oss postmoderne mennesker er likevel at selv om den store mesteren mistet hørselen, så kan vi lytte til musikken hans når som helst. Og kanskje er det nettopp det vi trenger nå?

I likhet med resten av kultursektoren i Norge, og verden for øvrig, fikk jeg min Beethoven-feiring spolert av koronaviruset. 22. mars skulle jeg spille hans supervitale første klaverkonsert (Op. 15) med et symfoniorkester på Sunnmøre.

Syv måneder med øving gikk (foreløpig) i vasken. Jeg skal ikke gråte over spilt Beethoven (eller uspilt, om du vil), men snarere komme med en liten betraktning om det som mange anser som en av tidenes største komponister.

Da Ludwig van Beethoven ble født i Bonn i Tyskland i 1770, har de romantiske mytene lært oss at han skal ha rettet en slags knyttneve mot himmelen, som for å forbanne Skaperen over sin skjebne.

Les også

DNS-sjefen: «Det er i vanskelige tider kulturen trengs mest»

Det sies sågar at fosterhinnen dekket ansiktet hans da han ble født, noe som i enkelte kulturer ansees som særlig lykkebringende. Mange mener han diktet opp denne historien selv. Uansett vil vi aldri få vite sikkert når han ble født, for fødselsattesten ble destruert.

Ludwig vokste opp med en alkoholisert og tyrannisk far som slo sine barn, og han ble i en alder av 18 delvis familiens overhode da faren, Johann van Beethoven, ikke kunne forsørge sin familie.

Ludwig begynte tidlig å spille og å komponere. Han var ikke noe vidunderbarn, slik den berømte Wolfgang Amadeus Mozart var. Det hindret likevel ikke Johann fra å forsøke å gjøre sønnen sin til en kopi av gutten fra Salzburg. Han sto over ham, og fulgte med argusøyne alt sønnen gjorde. Og han slo hvis gutten spilte feil. Hvordan Ludwig klarte å beholde en genuin kjærlighet til musikken under slike forhold er et mysterium.

Selv om Beethoven som ung mann var en vital og humørfylt skikkelse, skulle hans liv bli preget av kamper: mange små og store seire – og nederlag. Han overvant hørselstapet, og han skapte hinsides revolusjonær og vakker musikk. Og trass i sitt voldsomme temperament hadde han (heldigvis) en liten, men trofast gjeng med venner som støttet ham i tykt og tynt.

Min oppfordring er derfor klar: Lytt til Beethoven. Lytt ekstra mye til han i år, skriver pianist Frode Skag Storheim. Foto: Arne Meyer

Men enkelte nederlag plaget ham hele livet. Han fikk aldri noen kone, og han kunne være direkte tyrannisk mot sine nærmeste. Det mest tragiske eksempelet på dette er rettssaken han førte mot sin svigerinne, Johanna van Beethoven (f. Reiss), for å alene få forsørgeransvaret til sin nevø, Karl.

Mange har fremholdt at Beethoven hadde en grunnleggende tro på det gode i mennesker, noe som blant annet kan sees ved at han valgte Schillers dikt «An die Freude» som tekst i den monumentale finalen i symfoni nr. 9: Her feires opplysningstidens ideer om at alle mennesker skal forenes i et felles brorskap – «Alle Menschen werden Brüder,» med Beethovens storslagne musikk.

Likevel skulle rettssaken om foreldreretten få frem det absolutt verste i Beethoven. Han vant rettssaken. Unge Karl var knust – hans mor likeså. Beethoven satte i gang et strengt regime for sin adopterte sønn: Karl skulle videreføre den store Beethovenske arv i musikk og som humanist.

Men gutten var ikke musikalsk. Pianisten og komponisten Carl Czerny måtte til slutt fortelle den aldrende og nesten døve Ludwig at Karl ikke hadde evnene til det.

Tyranniet fortsatte, og Beethoven drev Karl til vanvidd. Det hele kulminerte med at den adopterte sønn gikk ut i skogen og skjøt seg i et forsøk på å gjøre slutt på lidelsene. Da han senere våknet på sykehuset, skal han ha spurt etter sin mor – og ikke etter Beethoven. Det virkelige nederlag var et faktum.

Bergen Filharmoniske Orkester spiller Beethovens Skjebnesymfonien (Symfoni nr. 5), dirigert av Jan Willem de Vriend. Foto: Rune Sævig

Det ufattelige oppi dette er hvordan Beethoven – isolert fra samfunnet, og i over ti år helt uten hørsel - klarte å komponere enorme mengder fantastisk musikk. Alt fra hans banebrytende symfonier, til kammermusikk, konserter, og en lang rekke sonater. Og når man så kjenner hans livshistorie er det fascinerende å legge merke til at han nesten aldri henfaller til selvmedlidenhet eller effektjageri.

Jeg sier nesten, for selvsagt har Beethoven også sine banale synder. Et eksempel på dette er «Wellingtons seier,» en masete parodi av et verk skrevet til minne om da Hertugen av Wellington beseiret Napoleon. Da BFO spilte dette verket for noen år siden, skal noen av musikerne ha mumlet: «This music is awful!»

Men kanskje var den ment å være nettopp det?

Og kanskje kan den være nyttig å ta med seg når den ene panegyriske hyllesten etter den andre dukker opp i et slikt jubileumsår, slik de har for vane å gjøre i våre dager.

Da vi feiret Mozarts geni i 2006 var det et øyensynlig behov blant musikere og musikkvitere å forklare hvorfor Mozart er den største komponist til alle tider. Det samme har vi sett, og vil vi se, i år med Beethoven.

Jeg må ærlig innrømme jeg ikke helt ser nytten i slik tendensiøs redaksjonell synsing, for den tar fokuset vekk fra det viktigste: musikken.

Min oppfordring er derfor klar: Lytt til Beethoven. Lytt ekstra mye til han i år. Ikke ranger han eller musikken hans, men la deg fascinere over at en så plaget mann kunne skrive så vakker og variert musikk.

Les også

Når det igjen blir lov å ha store arrangementer, håper kulturbyråden at kulturlivet er grønnere enn før korona

Lytt til forskjellen mellom den skjebnetunge 5. symfoni, og den romantiske kjærlighetserklæringen til naturen i nr. 6.

Lytt til hans hysteriske humor i pianosonate nr. 16 i G-dur.

Eller, det jeg tror alle og enhver kunne trenge:

Lytt til 3. sats i hans strykekvartett i a-moll, opus 132.

Den skrev Beethoven etter å ha kommet til hektene etter alvorlig sykdom vinteren 1824-25, og han satte følgende tekst over notene: «Heiliger Dankgesang eines Genesenen an die Gottheit, (…)». Det skulle bety noe sånt som «Hellig takksigelsessang til en guddom fra en som er blitt frisk igjen, (…)».

Uavhengig av om man tror på høyere makter, eller om man har hørt noe særlig på klassisk musikk før, er Beethovens jordnære og menneskelige stemme noe som har appell til stadig nye generasjoner av lyttere.

I en tid da de fleste er pålagt isolasjon og har rundet Netflix, er jubilanten fra Bonn vel verdt å utforske. For om han selv mistet hørselen, trenger han ikke å spilles for døve ører.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. Eirik Søfteland har fått avlyst alle konserter. Men han kan fortsatt synge i begravelser.

  2. Det startet med nakkesmerter. Så kunne han knapt gå.

  3. Disse får penger til å underholde deg mens Bergen er stengt

BT anbefaler

Yngve ville fremleie til indere. «De ødelegger leiligheten med matlaging», skrev utleier.

«De er ikke til å stole på fordi de ødelegger leiligheten med matlaging», skrev utleieselskapet BKV Eiendom i e-post.

LES SAKEN
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg
  1. Musikk
  2. Klassisk musikk
  3. Mozart