Tydelige mangler i eldreomsorgen

Som velferdssamfunn kan vi ikke akseptere at eldre blir underernært.

Debattinnlegg

«Ola» har lite matlyst, føler seg utmattet og har et sår som ikke vil gro. De siste månedene har vekten gradvis krøpet nedover, men siden dette har skjedd over lengre tid, har det ikke blitt fanget opp av helsepersonell.

Dette er virkeligheten for «Ola» og mange eldre i Norge. Antall underernærte forventes å øke med den kommende eldrebølgen.

Ernæring er en viktig del av behandlingen og forebyggingen av mange sykdommer og tilstander. Er man underernært, kan det bidra til økt sykelighet, lengre liggetid på sykehus, redusert motstand mot infeksjoner og høyere dødelighet. På tross av dette nedprioriteres ernæring på sykehus og primærhelsetjenesten.

For samfunnet kan et større fokus på dette bidra til bedre livskvalitet for de eldre, og estimerte kostnadsbesparelser på opptil 800 millioner kroner pr. år. Løsningen må være å ansette flere kliniske ernæringsfysiologer, som sammen med øvrig helsepersonell kan optimalisere behandlingen for våre eldre.

I en hektisk hverdag blir ernæring ofte prioritert bort eller glemt av helsepersonell. Det oppstår også ofte praktiske hindringer, som målinger av vekt og høyde, ettersom mange eldre har vanskeligheter med å stå.

Holdninger, kompetanse, rutiner og systemer er hovedårsakene for at ernæringspraksisen ikke blir prioritert, ifølge en undersøkelse fra 2017. Her ble det lagt vekt på at spesielt kravet om å kartlegge og følge opp ernæringsstatusen til pasienter var utfordrende.

Det kan ha en sammenheng med at ernæring i dag er lite prioritert i utdanningen til helsepersonell. Manglende kompetanse om ernæring, vurdering av ernæringsstatus og oppfølging skaper store skiller i den kliniske ernæringspraksisen.

Alle beboere på sykehjem og i hjemmetjenesten skal vurderes for ernæringsmessig risiko, ifølge nasjonale retningslinjer. Helsedirektoratet har anbefalt minst én klinisk ernæringsfysiolog pr. 10.000 innbyggere i kommunene, men pr. dags dato er vi langt unna dette målet. Mange kommuner har ikke ansatt en klinisk ernæringsfysiolog i det hele tatt.

Dermed faller ansvaret på assistenter, sykepleiere og leger med andre hovedansvarsområder. Disse har lavere kompetanse, og ikke minst tid.

Av brukere som har blitt vurdert for ernæringsmessig risiko, har man funnet at mellom 30 og 40 prosent av eldre over 67 år er vurdert å være i ernæringsmessig risiko. Over en fjerdedel av de eldre som ble vurdert til å være i risiko, fikk ikke utarbeidet en ernæringsplan.

I tillegg er det store forskjeller mellom fylker når det gjelder kartlegging av ernæringsstatus blant beboere på sykehjem.

Som et velferdssamfunn kan vi ikke akseptere at man anerkjenner utfordringene og konsekvensene av underernæring, men likevel velger bort å ansette kliniske ernæringsfysiologer.

Ved opprettelse av flere stillinger for kliniske ernæringsfysiologer på sykehus og i kommunene vil fokuset på god ernæringsbehandling styrkes. Dette vil føre til bedre og raskere behandling, kortere liggetid og penger spart.