BPA-assistenter er blitt omtalt som «selskapsdamer». Hvorfor blir tjenesten mistenkeliggjort?

BPA er ikke hjemmehjelp, men frihet til å eie sitt eget liv.

BRUKERSTYRT ASSISTENT: Det er store forskjeller mellom kommunene, og i Norge i dag ser vi at «BPA-flyktninger» allerede er en realitet, skriver Guri Anne Nesdal Egge. Kirsti Stenersen

Debattinnlegg

Guri Anne Nesdal Egge
Regionleder i Norges Handikapforbund Sørvest

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er et likestillingsverktøy, som gjør at folk med assistansebehov kan bo i eget hjem, stifte familie, studere, jobbe eller være politikere. Ja, rett og slett eie sine egne liv og delta i samfunnet på egne premisser.

Det er store forskjeller mellom kommunene, og i Norge i dag ser vi at «BPA-flyktninger» allerede er en realitet.

Les også

– Jeg vil bo sammen med folk jeg føler meg trygg på. Det er alt jeg ber om.

Allerede tidlig på nittitallet besluttet myndighetene at BPA skal forstås som et likestillingsverktøy, ikke en helsetjeneste. Bergen kommune satt lenge i førersetet når det gjaldt BPA frem til første halvdel av 2000-tallet. Da var det som om noen trakk i nødbremsen.

Siden har vi hørt utallige historier fra mennesker som opplever å få redusert timeantallet med BPA kraftig, på tross av at det ikke har vært noen bedring i hjelpebehovet, gjerne tvert imot.

Vi hører historier fra folk som ikke klarer å stå i jobb. Unge som ikke får fullført studier, eller får dra på utveksling. Foreldre som blir henvist til barnevernet av forvaltningen, fordi de ikke får tilstrekkelig med timer med assistanse til å ivareta verken seg selv eller barna.

En para-idrettsutøver på landslagsnivå får innvilget én dusj i uken. Kan dere se for dere noen annen landslagsutøver sanke inn medaljer under slike forhold?

Hvorfor det er så vanskelig for den kommunale forvaltning å godta brukerstyring? Hva er det som gjør at de ikke ser den samfunnsøkonomiske gevinsten? Hvorfor har de så liten tro på at de som lever hver eneste dag med sin funksjonshemning, har nok kompetanse til å vite hvor mye assistanse som trengs for å fungere i hverdagen?

Norges Handikapforbund utførte i 2017 en medlemsundersøkelse om BPA som er urovekkende lesning. 36 prosent av de spurte får ikke tilstrekkelig assistansetimer til å dekke sitt behov. 30 prosent må nedprioritere grunnleggende behov som tannpuss og dusjing.

Hele 70 prosent må nedprioritere sosialt liv og fritid. Det mest urovekkende er at dette gjelder for 100 prosent av de under 18 år. Våre ungdommer blir forvist til et liv i isolasjon og utestengelse. Det kan ikke tolereres.

Les også

LES OGSÅ: Alexander (24) har brukt assistent 70 timar for mykje. No må han greie seg selv.

BPA er et fantastisk hjelpemiddel når man er avhengig av praktisk hjelp fra andre. Men hvorfor blir denne tjenesten så mistenkeliggjort? Assistenter har blitt omtalt både som «selskapsdamer» og som en «luksustjeneste».

Mer feil kan man ikke ta. Luksus hadde vært å gjennomføre alle daglige gjøremål uten å være avhengig av assistanse. De aller fleste ønsker å klare seg så mye som mulig uten å være avhengig av andre mennesker.

Når man har en funksjonsnedsettelse, er det et sjansespill avhengig av hvilken kommune man bor i. Noen i forvaltningen forstår BPA, andre har ikke peiling. Altfor mange kommuner tror at BPA er en helsetjeneste. Det betyr at man bare får assistanse til det mest basale – de samme tjenestene som hjemmehjelpen tilbyr.

Men BPA er ikke hjemmehjelp. Det er frihet til å gjøre hva man vil i og utenfor hjemmet.

I Bergen trenger vi politikere som vil satse på alle innbyggerne. Å være isolert i eget hjem og ha utreisenekt over kommunegrensen, er ikke akseptabelt.

Bergenspolitikerne må starte med å gi administrasjonen klar beskjed om at BPA er et likestillingsverktøy, og at saksbehandlerne kurses deretter.

Bruk stemmeretten din 9. september og gi den til noen som vil styrke BPA-tilbudet der du bor. Ikke stem på noen som stenger andre ute!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg