Jeg er blodgiver. Det kan ha reddet livet mitt.

Ofte har jeg tenkt på det å gi blod som en forsikring, også for meg selv. At dette stemmer, fikk jeg virkelig erfare.

Publisert Publisert

BLE REDDET: Å være blodgiver er en god livsforsikring, skriver Roald Haugland. Blodet hans avslørte at en kreftsvulst vokste inni ham. Foto: Marita Aarekol

Debattinnlegg

  • Roald Haugland
    Blomsterdalen, Bergen
  1. Leserne mener

Det er så altfor ofte kritisk fokus på norsk helsevesen i mediene for tiden. Jeg synes derfor det er på høy tid med en real hyllest til dem som jobber i helsevesenet og gjør en formidabel innsats for sine pasienter hver eneste dag.

Som et eksempel på denne innsatsen, vil jeg bruke mitt eget krefttilfelle, men først vil jeg slå et slag for blodgivningstjenesten.

Selv har jeg vært blodgiver siden 70-tallet og nærmer meg nå 100 tappinger. Hele tiden har jeg hatt den oppfatning at i tillegg til at mitt «overflødige» blod kommer andre til hjelp, er det også en form for «forsikring» for meg selv. Hver gang jeg er innom Haukeland sykehus for å tappe en halvliter, blir det nemlig tatt blodprøver som kan avdekke problemer ved min egen helse.

Da jeg i slutten av august i år var innom Blodbanken for å gi blod, følte jeg meg frisk, men blodprosenten min viste seg å være så lav at jeg ikke fikk lov til å tappe blod. Samtidig ble det tatt utvidede blodprøver, i et forsøk på å finne ut hvorfor blodprosenten hadde falt så mye siden sist jeg var innom.

De lovet å kontakte meg straks prøvene var analysert, og det gjorde de allerede neste dag.

Jeg fikk da opplyst at årsaken var svært lave jernlagre i kroppen, og at jeg derfor burde ta kontakt med min fastlege for nærmere utredning.

Jeg fikk også oversendt et brev med resultatet av undersøkelsene av blodet. Ikke forsto jeg mye av innholdet i dette, men brevet ble overbrakt min fastlege.

Les også

Jon Steinar hadde kreft, men merket det ikke

Noen uker seinere foretok fastlegen alle de undersøkelser hun mente var nødvendige, inkludert avføringsprøver som jeg selv enkelt tok hjemme og leverte til legekontoret.

Det var nettopp disse som ga svaret på mysteriet om den lave blodprosenten: nemlig at jeg hadde såkalt «usynlig blod» i avføringen, noe som var umulig å oppdage med det blotte øye.

Dette var i slutten av september, og det ble da sendt henvisning for nærmere utredning ved Haukeland sykehus.

NYOPERERT: Her er Roald Haugland rett etter operasjonen på Haraldsplass. Legene har nettopp fjernet en svulst fra tarmene hans. Foto: Privat

Herfra må jeg si jeg er imponert over fremdriften fra helsevesenets side!

Allerede dagen etter siste legebesøk ble jeg nemlig oppringt fra Haukeland og tilbudt time for kontroll av tarmsystemet.

10. oktober ble jeg undersøkt og fikk diagnosen: kreft i tykktarmen! Samtidig fikk jeg oppnevnt kreftkoordinator som jeg kunne kontakte når jeg måtte ønske, med alle de spørsmål jeg måtte ha.

Videre ble jeg innkalt til møter og flere undersøkelser i et for meg imponerende tempo. Dette stemte i alle fall dårlig med det jeg hadde hørt om et tregt og byråkratisk helsevesen.

Noe seinere, etter å ha gjennomført CT-skanning av tarm, lunger og andre nærliggende indre organer, fikk jeg den fantastiske nyheten at det ikke var noen spredning av kreften.

Dette var den første virkelig gode nyheten for meg etter at diagnosen var blitt kjent.

Bare én måned etter diagnosen lå jeg på operasjonsbordet på Haraldsplass sykehus. Også her gikk alt «på skinner»

Kikkhullsoperasjonen gikk fint, men det var selvsagt noen krevende dager på sykehus i etterkant, med smerter, kvalme og null matlyst.

FRISK IGJEN: Roald Haugland er full av takknemlighet overfor det norske helsevesenet. Foto: Marita Aarekol

Jeg er imponert over og en stor takk skyldig til alt det hyggelige og hjelpsomme personalet, som jeg fikk stifte bekjentskap med disse dagene.

Det samme gjelder selvsagt kirurgen (Storli), som jeg forstår er en av landets aller dyktigste på denne type operasjon.

I samtale med ham fikk jeg den gledelige nyheten 6. desember at det ikke var funnet noen spor av kreften i de mange omkringliggende lymfeknutene som under operasjonen var blitt fjernet fra kroppen min – sammen med omtrent en halv meter tarm, inkludert kreftsvulsten.

Det betydde de facto at jeg ble erklært kreftfri og slipper videre behandling i form av cellegift eller liknende.

For en lettelse det var å få en slik beskjed, og for en takknemlighet jeg i dag føler overfor vårt fantastiske offentlige helsevesen.

Tusen takk!

BT har sett dokumentasjon for historien som innsenderen forteller.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg