Slutt å skreddersy ferien på barnas premisser

Hva barn har lyst til og hva de trenger, det er ikke det samme!

Debattinnlegg

Akkurat nå planlegger vi og gleder oss til ferie. Noen av oss legger inn en uke eller to uten barn, kanskje for å pusse opp kjøkkenet, lage et nytt bed i hagen, for å snakke i hele setninger eller «bare være kjærester», som det heter.

I mellomtiden sendes barna i barnehagen. I Danmark svarte halvparten av foreldrene i en undersøkelse at de sender barn i barnehagen mens de selv har ferie.

Jeg skulle ønske foreldre visste hvor slitsomt det er for små barn der. Det er høye lyder, mange barn som vil mye, og ofte ikke så mye tid til hvert barn som de som jobber der skulle ønske.

Barnehagene er fantastiske, de gjør ungene våre til gode lekere, de bygger vennskap mellom barna, lærer ungene å vente på tur og kle på seg selv.

Men: Det er mange barn, og de er sjelden én til én, slik som vi som er foreldre i langt større grad kan, selv om vi har både ett, to og tre barn.

Hva er det med barna som gjør dem så slitsomme? Er det det at vi tenker vi må være én til én på det vi kaller barnets premisser, hele tiden? At vi leker te-selskap og er på lekeplassen, mens inni oss så blør vi etter å gjøre noe annet.

Vi vil slappe av, få unna noe vi må gjøre, vi er lei av å gi fart på den der husken. Og når plikten med barna er over, så venter andre plikter: klesvasken, handling eller betaling av regninger.

Det tar jo aldri slutt med må, må, må!

Den ettergivne foreldrerollen kleber. Det er den vi kjenner på når vi leker mer enn det vi selv synes er gøy.

Barnet blir frustrert, fordi gjensidigheten i leken forsvinner i samme øyeblikk som den voksne fortsetter, mens han egentlig har gått lei.

Situasjonen er uunngåelig, de fleste barn vil leke mye mer enn oss voksne. Å gi seg mens leken er god for både voksen og barn, kan medføre at det som var kos, raskt avløses av konflikt. Det vil vi ikke, så vi leker litt til.

Vi får tid med de minste barna, der mange av oss foreldre serverer, rydder og kjører. Vi fungerer som lekekamerater og servicearbeidere.

Når sommerferien kommer, legger vi til rette for det vi tenker er barnas premisser, på samme måte som i hverdagen. Kanskje noen av oss føler et lett press fra sosiale medier, fra venner eller bekjente. De som har råd, vil gjerne reise langt for å oppleve noe spennende, eller dra til en fornøyelsespark.

Vi voksne er slitne, barna er slitne, og forventningene er skyhøye. Det er en trykkbombe som entrer smekkfulle biler og fly som skal til Syden.

Ikke for at det er noe galt i å reise til Syden i og for seg, men små barn har ikke dette behovet. De liker rutiner og det kjente, for dem hadde det vært mer enn nok å slå opp et telt i hagen eller i skogen, å spille fotball i gresset eller å bake boller med foreldrene.

Stakkars barn, de settes på en pidestall, basert på hva vi opplever er deres behov. Men hva barn har lyst til og hva de trenger, det er ikke det samme!

Vi må ut av den ettergivende rollen, den som har dårlig samvittighet som bensin, hvis vi skal skape familier som dekker både egne og barnas behov. En familie der du kan lese avisen og ta en telefon selv om barna er våkne.

For å komme dit, må vi gjøre mer enn å bare å legge til rette for at alt skal være på barnas premisser. De har faktisk godt av å se at vi har ting vi må gjøre, som ikke handler om dem.

Blir det vanskelig, sier du? Det trenger ikke det. Du kan ha med deg de minste på det du må gjøre. Jeg lover, de vil gjerne det.

Førskolebarna elsker å bake, å vaske, å tørke støv, hvis de får gjøre det sammen med deg. Men det var det, da! Det blir så mye rot og søl. Javisst gjør det det, men det er bare i begynnelsen. Ganske raskt har vi gode hjelpere og hyggelig tid sammen, samtidig som vi dekker noen av våre egne behov.

Prinsipielt er det viktig. Ved å leke med barna, går vi ned i deres verden. Det er gøy og herlig, en stund. Så tar vi i neste grep barna opp i vår verden, med at de langsomt får bidra, litt hver dag og sammen med oss. Barna våre skal en dag flytte ut, og de flytter ikke inn på noe hotell.

Få vil over tid være sammen med en kjæreste som ikke bidrar, som ikke er vant til å tenke fellesskap, som tenker og tror deres partner er den nye mammaen eller pappaen deres.

Det er vi voksne som bestemmer. Tid der vi handler mat, vasker hus og kokkelerer, er også familietid. Den er gyllen når barna har blitt større og ikke vil leke som før. Fordi, det er også tid sammen.

Det er ikke like gøy som en fornøyelsespark i rettferdighetens navn kan være, men følelsen av samarbeid som oppstår hos dem som deler husarbeid, er magisk.

Et godt blikk med treåringen over klesstativet, der vi sammen henger opp klær, er herlig, i likhet med det lekne blikket vi fortsatt gir ham mens vi gir fart til dissen på lekeplassen. Barn trenger begge deler.

Det siste jeg vil, er å gi foreldre mer dårlig samvittighet. Tenk om vi kunne bruke sommerferien på å ta et oppgjør med den.

Jeg tror at ved både å leke sammen og ha det gøy, samt ved å involvere barna i noen av de huslige pliktene sammen med oss, så kan det skape mer tid der voksne kan slappe av, selv om barna er våkne.

Klarer vi dette kunststykket, vil det gi oss mer tid med barna. Da trenger vi ikke lenger tid uten dem for å tenke på oss selv eller for å få unna plikter. Det vil ruske i den dårlige samvittigheten, ta den ved roten.

Så nå, når du planlegger sommerferien, vurder om du virkelig trenger tid uten barna, eller om det er mulig å skape feriefølelse for alle, mens store og små får fri og er sammen.

Vil du skrive i BT i sommer? Les mer her!