«Slikt sier du ikke om din far»

De som burde tro meg, later som om det ikke skjedde. Dette er historien om å ikke bli trodd.

Publisert Publisert

Traumatisk: Det oppleves som et dobbelt overgrep å ikke bli trodd når man forteller at man er blitt misbrukt seksuelt, skriver denne innsenderen. Bildet er tatt på Barnehuset i Bergen. ARKIVFOTO: RUNE SÆVIG

Debattinnlegg

  • Anonym Kvinne (20)
    Bergen
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Jeg er en av dem som så gjerne skulle ha blitt oppdaget før, og som så inderlig ønsket meg hjelp tidligere. Jeg skulle gjerne stått frem med navn og bilde, men det tør jeg ikke. Jeg skulle gjerne vist deg den tilliten, men jeg orker ikke å utsette meg for risikoen for å ikke bli trodd enda en gang.

Hvis jeg står frem, vil du trolig ikke automatisk tro meg. Vi vil ikke henge ut mennesker unødig for et mulig overgrep, men vi er nok ikke like tøffe til å tro på dem som har blitt utsatt.

Det er ikke sånn at ryggmargsrefleksen er å tro på personer når de forteller om en voldtekt, et seksuelt overgrep eller at de blir slått av en i familien. En utbredt instinktiv reaksjon er derimot å stille spørsmål ved om det personen sier er sant. For idet vi ikke tror på dem, trenger vi heller ikke forholde oss til det de sier.

Jeg er en høyt utdannet og ressurssterk kvinne som har blitt utsatt for overgrep fra tidlig barneskolealder til langt opp i tyveårene.

Jeg har flere ulike overgripere og flere ulike overgrepserfaringer. Ingen av de voksne rundt meg gjorde noe, før jeg klarte å si noe selv. Det var ikke sånn at det ikke var mulig å oppdage eller forstå tidligere. Jeg har ofte lurt på hvorfor de ikke gjorde noe. Det ville naturligvis vært en belastning for dem. Det var sikkert enklere for dem å ikke gjøre noe. Jeg kan godt forstå at det må være et grusomt valg å stå overfor: din ektemann eller ditt barn. Jeg håper jeg aldri må ta det valget. Men jeg klarer ikke forstå hvordan noen kan la et barn stå alene i en overgrepssituasjon. At noen kan la være å gripe inn når de vet at det skjer.

Det er gjerne vanskelig å tro at mennesker som blir sett opp til i samfunnet, personer med viktige stillinger som innebærer en stor del tillit, kan gjøre noe galt. Mine foreldre har slike roller. Det virker for meg som det er enklere å tro på at de som ikke tilhører eliten, kan ha gjort noe dumt. Det virker som det er lettere å tro at disse kan være dårlige foreldre og eventuelt kan ha begått overgrep, enn at de som sees på som ressurser i samfunnet kan ha gjort noe slikt. Det vil også koste mer å si fra om at direktøren behandler barna sine dårlig, enn dersom det er vaktmesteren det er snakk om. Dette gjør det mye vanskeligere for barn å si ifra. Og det gjør det mye enklere for de såkalt ressurssterke i samfunnet å slippe unna med at de har begått overgrep.

Noe av det jeg vil du skal huske etter å ha lest denne teksten, er at det for meg er minst like traumatisk å ikke bli trodd, som det er å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det er ikke overgrepene i seg selv som jeg sliter mest med i dag, det er skadene av å ikke ha blitt trodd. Det å bli utsatt for et overgrep, har selvfølgelig skadet meg. Det gjør at jeg er mer var på grensene mine, og til tider svært redd for at det skal skje igjen. Det er ikke lenge siden jeg faktisk begynte å tro, helt ned i tærne, på at det ikke kom til å skje igjen.

For hverdagen min , helt fra jeg begynte på skolen, har bestått av at det skjer nye overgrep med uregelmessige mellomrom. Overgrepene i seg selv er ikke bra, og dette er ikke ment som en bagatellisering av dem. Men absurd nok, så er det ikke overgriperne og overgrepene som har skapt størst trøbbel for meg. Det jeg sliter mest med er sviket fra dem som ikke har begått overgrep. Noe av det aller vanskeligste er min mor, som har fortalt at hun så at det var en fare for at min far skulle bli nærgående, som ga ham beskjed om å passe seg, men som verken klarte å forhindre overgrepene, eller trodde på meg da det kom frem.

Min mor har fortalt at hun merket at min far på noe vis ble for nærgående da jeg kom i puberteten. Hun har fortalt at hun på et tidspunkt sa at han måtte la døtrene sine være i fred. En rar ting for en mor å si til en far. Jeg fikk først vite det i ettertid, noe som gjør det enda merkeligere å tenke på at da jeg prøvde å si ifra til min mor, nektet hun meg å snakke om det. «Slikt sier du ikke om din far», var beskjeden jeg fikk. Da jeg ba helsesøster på skolen om hjelp sa hun at siden hun kjente min far, kunne hun ikke hjelpe meg. Hennes vennskap med min far veide tyngre enn hennes plikt som helsesøster å melde saken min til barnevernet.

Jeg måtte gå til barnevernet selv. Å stå alene på et grelt barnevernskontor i en bydel i Bergen som tenåring var skummelt. En kan si mye om barnevernet, men de tvilte aldri på min historie. De trodde meg fra første øyeblikk og har støttet meg hele veien. Å bli trodd her har betydd uendelig mye. Det var barnevernet som anmeldte min far. Jeg slapp å gjøre det selv, det var noen voksne som tok den støyten for meg. Tusen takk.

Dessverre hjalp det ikke. Selv om barnevernet trodde på meg, var det ikke nok til å bli trodd i rettssystemet. Etter en lang etterforskning ble saken henlagt på bevisets stilling. En henleggelse på bevisets stilling er en livstidsdom for alle involverte. En slik henleggelse betyr at dersom en kunne ha bevist overgrepene, ville de vært straffbare, men at en ikke kan bevise det i tilstrekkelig grad. Det er en evig limbo: Min far er ikke renvasket. Jeg er heller ikke blitt trodd.

Dagens rettssystem fungerer ikke godt nok når det kommer til seksuelle overgrep. Jeg argumenterer ikke for et lavere skyldkrav eller en lavere sannsynlighetsovervekt for å få siktet og dømt personer for seksuelle overgrep. Men vi må ta inn over oss at disse straffbare handlingene er vanskelig å bevise.

De karakteriseres av at det er ofte bare er to personer til stede, overgriper og offer, og at det sjelden er entydige fysiske bevis. Dagens rettssystem gjør det for enkelt for overgriperne å slippe unna. Der det ikke finnes bevis — som det så sjeldent gjør - og overgriper selv nekter - som de har interesse av å gjøre - er det deres ord mot et barns ord. Jeg vet ikke hva løsningen er, men jeg vet at vi systematisk favoriserer overgriper. Særlig når det er så vanskelig for de voksne å tro et barn eller en ungdom som forteller om overgrep.

Hva burde så ha blitt gjort annerledes? Det burde ha blitt oppdaget før, det bør være en samfunnsoppgave å avdekke seksuelle overgrep tidlig. Samtidig må vi som samfunn innse at seksuelle overgrep er utbredt, og at dersom vi ikke tror mennesker når de sier fra, bidrar vi til at seksuelle overgrep kan fortsette å skje. Vi som samfunn må gå ut fra at de aller fleste som melder om seksuelle overgrep, faktisk snakker sant. Barn bør utrustes med et bedre forsvarsverk mot seksuelle overgrep. Vi kan lære barn allerede i barnehagen om grensesetting, du bestemmer over din egen kropp. Det er ingen som har lov til å gjøre noe med deg som du ikke vil, eller som gjør vondt.

Videre bør vi lære barn at det bare er lov å ha fine hemmeligheter. Vonde hemmeligheter som gjør deg redd eller er skumle, skal alltid deles med en voksen du stoler på. Men for at dette skal fungere, må de voksne ta samtalen med barna og forholde seg til at slike grusomme ting faktisk kan ha skjedd.

Hva er så status i dag? Min far sier han ikke husker overgrepene og at han ikke kan forestille seg at han kan ha gjort noe sånt. Min mor sier at dette ikke kan stemme og mine søsken slites mellom å tro på meg, og å fremdeles elske sine foreldre. Det går opp og ned mellom oss søsken, blodsbånd er sterke. I over halve livet mitt har jeg drømt om at min far skal innrømme hva han har gjort, og at min mor skal tro på meg og støtte meg. At mine søsken og resten av familien skal si at de tror meg og at de er på min side. At de skal invitere meg til felles sammenkomster og velge meg over ham.

Men jeg har begynt å miste troen på at dette noen gang kan skje.

BT kjenner identiteten til innsender.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg