Bergenserne er blitt til «rullende og brølende, motoriserte kentaurer, blandingsvesener som er halvt menneske og halvt bil», skrev forfatteren Kaj Skagen for femten år siden. Bilbyen Bergen har vært utsatt for flere alvorlige luftkriser, ikke minst på Danmarks plass, et område forbeholdt bilene. Verken i krysset der eller på Månen har et menneske satt sin fot siden 1972. Men heldigvis går ikke all utvikling i Bergen feil vei. Jeg har sett bilder av Torgallmenningen full av biler, jeg husker Festplassen som en eneste stor parkeringsplass. Etter luftkrisene har opinionen og mediene våknet med krav om ren luft, og at bilene må vike for de myke trafikantene. De bilfrie sonene er et viktig element i dette.

Les også:

På sykkelruten mellom sentrum og Nesttun er strekningen langs Fjøsangerveien en stor påkjenning. Fortauet er smalt og deles med fotgjengere. Det er trangt når man støter på møtende syklister. Jeg må senke farten, og jeg griper hardere om holkene. Jeg kan knapt høre hva jeg selv tenker. Luften er støvete og full av eksos. Men like etter Gamlehaugen er det som en ny og bedre verden åpner seg. Det blir stille rundt meg, sansene åpner seg, jeg hører fuglekvitter og kjenner med ett duftene fra skog og planter. Jeg tør å trekke pusten helt ned i lungene. Spenningene i nakke og skuldre slipper. Jeg tråkker på og flyter av gårde i en behagelig bilfri sone helt til Nesttun.

Hvorfor ikke bare søke ut i de store bilfrie områdene i naturen, mot de syv fjell, inn i Våkendalen eller Kanadaskogen? Nei, vi trenger de bilfrie sonene i urbane områder også, små pusterom lett tilgjengelige der vi til daglig ferdes, på vei til jobb eller skole, for å handle eller hente i barnehagen.

Jeg har sett bilder av Torgallmenningen full av biler, jeg husker Festplassen som en eneste stor parkeringsplass.

De bilfrie sonene er det beste med Bergen: Torgallmenningen og Festplassen, parkene, uteserveringen på Verftet, sykkeltraseen langs den gamle Osbanen. De gjør Bergen lettere å leve i. Der puster jeg lettere fordi luften er renere, jeg hører bedre forbi det ikke er noen støy fra motorer. Jeg senker skuldrene fordi jeg ikke må passe meg for biler. Jeg tenker klarere.

Les også:

Jeg ønsker meg flere: Den vakre utsiktsplassen på Klosteret er i dag dessverre en eneste stor parkeringsplass. Her kan vi med enkle grep få nok en bilfri «plaza». Den kan bli Nordnes sin Festplassen, en allmenning med markedsplass, utescene og -servering, et mingleområde for gående og syklister, for lekende barn og flanerende voksne.

Likeså kan Solheimsgaten sør greit gjøres bilfri. Med tung biltrafikk over Danmarks plass trenger bydelen sårt en grønn og bilfri bresje. Solheimsgaten er en av byens tradisjonsrike handlegater med gode spesialforretninger, frisør, dagligvare, blomsterbutikk. Med alt av handel og service kan gaten bli vår bydel sin Torgallmenningen om de plasskrevende bilene vises bort. Den kan bli en god gate for de spaserende og de stadig flere syklistene som allerede har en fin trasé der. Forskning viser jo at handelen blomstrer når bilene fjernes til fordel for den myke ferdselen.

Les også:

Det blå regimet i Bergen har i praksis lagt til rette for vekst i biltrafikken. En altfor stor andel av midlene i Bergensprogrammet har gått til veibygging som gjør det attraktivt å velge bilen. Med et nytt rødgrønt styre i Bergen er det endelig håp om en ny epoke for bilfriheten.

Alle bydeler burde ha rikelig med bilfrie soner. Steder å puste, lytte og tenke.