La oss ikke skape monstre

En venn jeg har kjent i flere år fortalte meg plutselig at hun var seksuelt tiltrukket av barn.

Debattinnlegg

En venn jeg har kjent i mange år fortalte meg plutselig noe som forskrekket meg. Hun fortalte at hun var seksuelt tiltrukket av barn. Jeg ble sint og redd.

Dette er en person jeg har delt hemmeligheter med, følelser med, opplevelser, gleder, latter og sorg. En person jeg følte var mer familie en venn. Min første reaksjon var å angripe og skjelle henne ut. Men det angret jeg på.

Senere snakket vi sammen, og hun fortalte meg hvordan hun lider. Hun har aldri gjort noe ulovlig, og aldri så mye som sett på et barn på den måten. Hun lever med avsky for sine egne lyster, vurderer selvmord daglig og har følt seg som et monster siden hun forsto hvilke lyster hun hadde. Og hva den lysten, og den gjerningen som mange med den lysten utfører, ødelegger.

Og det er her jeg merker at mine egne meninger og holdninger gjør meg kvalm. Hvordan kan jeg hate en person for deres lyster? Noe de ikke kan noe for? En kjemisk reaksjon i hjernen, som blir utløst av noe de ikke selv kan velge? Så tenker jeg selv tilbake til den tid der jeg hatet meg selv, hvordan jeg ble kvalm av tanken på at jeg lystet etter mitt eget kjønn? Det var ikke noe jeg styrte. Jeg kunne ikke noe for at jeg som bifil var tiltrukket av gutter.

Det er ikke deres valg å være tiltrukket av barn og unge, i samme grad som det ikke er vårt valg å være tiltrukket av dem vi er tiltrukket av. Men, det er her skildringen stopper. Det er her min venn viser at hun er annerledes, at hun er sterk, der andre er svak.

Min venn står opp hver dag, i den visshet at lysten er mørk, at den er forbudt. Og det kjemper hun imot. Istedenfor å agere på det, så forstår hun at hvis det skjer, vil livet hennes bli ødelagt, og at hun ødelegger en annen sitt liv i prosessen. Og det er noe jeg ikke kan hate eller fordra. Det er noe jeg beundrer. Hvor mange av oss har den styrken? Hvor mange hadde klart det samme?

Så istedenfor å dømme min venn, har jeg nå skrevet dette. Jeg skal akseptere henne, og hjelpe henne kontrollere lystene sine. Følge henne til psykolog og være der som en støtte når det blir vanskelig å skille rett fra galt.

Den triste sannhet er at det ikke er nok fokus på slike tilfeller som dette, der vi har en person som sliter med slike lyster. Det manglende fokuset kan gi utfallet at noen blir skadet, at en ulovlig handling blir utført, at et liv blir ødelagt. Det er tabubelagt, og gjemt langt nede i en mørk kjeller. Det blir først dratt frem i lyset når det verste har skjedd.

De trenger å finne sunne utløp for frustrasjonen de føler og trygge omgivelser hvor de ikke trenger å frykte for sin egen sikkerhet. Steder de kan snakke om det, dele følelsene sine og finne styrken til å holde seg på den rette vei.

Istedenfor å kalle alle med lyster, men som ikke har gjort noe med dem, for onde, demoner og kriminelle, la oss hjelpe dem. La oss hindre at barn blir skadet.