Synet vårt på aldring må endres

De fleste ønsker å leve lenge. Derfor er det et paradoks at alderdom usynliggjøres.

Da Bodil Blix underviste sykepleierstudenter, ville nesten ingen jobbe med eldre. Det skyldes primært holdninger i samfunnet, mener hun.
  • Bodil Hansen Blix
    Professor ved UiT Norges Arktiske Universitet og professor II ved HVL
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

For mange år siden jobbet jeg på første studieår i sykepleierutdanningen.

Jeg husker jeg pleide å gruble over tre spørsmål mens jeg så ut over auditoriet første studiedag: 1. Hvem er dere?, 2. Hvorfor er dere her? og 3. Hvor har dere tenkt dere?

De to første spørsmålene krevde tålmodighet å få svar på. Men litt etter litt, gjennom studentenes fortellinger, fikk jeg et inntrykk av hvem de var og hva som hadde brakt dem til oss.

På spørsmål tre, derimot, fikk jeg et mer umiddelbart svar. Jeg pleide nemlig å gjennomføre en svært uvitenskapelig undersøkelse blant studentene. Den gikk, uten unntak, for seg på følgende måte:

Jeg: «Rekk opp hånden alle dere som har tenkt å bli jordmor.»

Nesten alle kvinnelige studenter rekker opp hånden.

Jeg: «Rekk opp hånden alle dere som har tenkt å bli anestesisykepleier.»

Nesten alle mannlige studenter rekker opp hånden.

Jeg: «Rekk opp hånden alle dere som har tenkt å jobbe med gamle folk.»

Tre-fire voksne damer på første rad rekker opp hånden.

Resultatene sammenfaller med andre, mer vitenskaplige undersøkelser med andre studentgrupper.

Bodil Hansen Blix ønsker selv å eldes som en Toyota Corolla – sakte, sikkert og stødig.

Årsakene til at studenter ikke ønsker å jobbe med gamle mennesker, er trolig mange, men en systematisk gjennomgang av forskningslitteratur har vist at legestudenter foretrekker å jobbe med yngre pasienter med kroppslige sykdommer som kan kureres.

Jeg beskylder på ingen måte mine tidligere studenter, eller andre studenter, for å ha spesielt dårlige holdninger til gamle mennesker. Jeg tror snarere studentenes preferanser er et uttrykk for mer generelle holdninger i samfunnet.

Kulturkritiker Margaret M. Gullette skriver om det å bli gammel i en kultur som betrakter gamle mennesker som et problem. For Gullette er alderisme, eller aldersdiskriminering, et psykososialt og kulturelt fenomen som fører til usynliggjøring av alderdommen og av gamle mennesker.

Gullette skriver at alderisme er mer akseptert og oversett enn for eksempel sexisme og rasisme.

«En aldrende kropp er ikke «noe fra Rent a Wreck», men en kropp med spor etter levd liv», skriver Blix.

Mens halvparten av jordens befolkning kan rammes av sexisme og en stor andel av rasisme, kan alderisme ramme alle. Gitt at det går som de aller fleste av oss håper – at vi får leve lenge. Det er derfor litt paradoksalt at alderismen ofte går under radaren.

Jeg tror Gullette har et poeng. Jeg har heldigvis til gode å oppleve og møte studenter som eksplisitt sier at de ikke vil jobbe med svarte eller skeive pasienter. Men gitt at jeg gjorde det, ville jeg etter alt å dømme reagert med avsky. Men når jeg møter studenter som sier at de ikke vil jobbe med gamle folk, trekker selv jeg, som anser meg selv som en slags aldringsaktivist, litt resignert på skuldrene.

Høsten 2022 kokte sosiale medier og kommentarfelt av rettmessig harme over en skjønnhetsklinikk, frontet av tre vakre, kjente kvinner, som promoterte seg som en aktør innen kvinnehelse. En positiv effekt av skjønnhetsklinikkens mislykkede PR-strategi var en voldsom oppmerksomhet rundt nettopp kvinnehelse i den generelle befolkningen.

Vi får bare krysse fingrene for at effekten blir langvarig. Jeg håper imidlertid at harmen også rommet en protest mot synet på aldring den katastrofale PR-strategien kommuniserte. En aldrende kropp er ikke «noe fra Rent a Wreck», men en kropp med spor etter levd liv.

I tiden etter skjønnhetsklinikkens og kjendistrioens famøse pressemelding om at de ville hjelpe oss med å «eldes som en Jaguar E-type og ikke noe fra Rent a Wreck», ble jeg gående og tenke på hvordan jeg selv ønsker å eldes.

Jeg konkluderte at jeg ønsker å eldes som en Toyota Corolla – sakte, sikkert og stødig. Jeg skjønner at dette medfører risiko for å bli oversett og usynliggjort i en verden der man forventes å være en Jaguar, men det er en risiko jeg er villig til å ta.

Og studentene i mine uvitenskapelige undersøkelser – hvordan gikk det med dem? Jeg håper mange forfulgte jordmordrømmen og dermed bidrar med sin fagkompetanse i det viktige feltet kvinnehelse. De fleste endte nok imidlertid opp med å jobbe med gamle mennesker, for selv om de fleste gamle er friske, er de fleste syke gamle.

Jeg har dermed utsikter til å få god hjelp når jeg en dag blir gammel og syk. For selv en Toyota Corolla kan få motorhavari.

En lengre versjon av denne teksten ble først publisert i tidskriftet Sykepleien.

Publisert: