Det hestehandles om demokratiet

Bergen burde ikke ha byparlamentarisme.

BERGENS «REGJERING»: Småpartiene Venstre og KrF får urimelig stor makt gjennom det nye byrådet, mener innsenderen. Hele byrådet, fra venstre: Lubna Jaffery (Ap), Erlend Horn (V), Beate Husa (KrF), Roger Valhammer (Ap), Katrine Nødtvedt (MDG), Linn Kristin Engø (Ap) og Thor Haakon Bakke (MDG). Bård Bøe

Debattinnlegg

Jens Lorentzen
Bergen

BTs politiske kommentatorer Frøy Gudbrandsen, Jens Kihl og Morten Myksvoll har tilsynelatende ikke skjønt hva som har skjedd i Bergen etter høstens kommunevalg. I ordrike kommentarer, med små variasjoner, beskrives hendelsene med tall og distansesyn.

Uten det nødvendige alvor, og med nesten lattervekkende observasjoner, gjør ingen av de tre noen forsøk på å sette mange ukers hestehandel inn i et historisk eller demokratisk perspektiv.

For det dette har vist, er at de grunnleggende regler forankret i formannskapslovene fra 1837 er brutt. Det norske lokaldemokratiet skal være et representativt demokrati meislet ut etter forholdstallsprinsippet. Enkelt sagt betyr det at et partis oppslutning skal reflekteres i de representative lokale organer.

Den eneste som berører dette bruddet med etablerte lokaldemokratiske tradisjoner, er langvarig bystyremedlem fra Rødt, Torstein Dahle, som nå forlater bypolitikken etter 36 år. I motsetning til BT, slår han fast at: «Bergenspolitikken er syk».

FÅR KRITIKK: BTs Morten Myksvoll, Frøy Gudbrandsen og Jens Kihl

Partiet Rødt har vært motstander av byrådssystemet siden starten for nesten 20 år siden. Dale påpeker at bystyret har ingenting å si, og at viktige politiske vedtak gjøres i lukkete rom av et lite antall mennesker.

Jeg har vært fundamentalt politisk uenig med Torstein Dahle i 36 år. I sitt innlegg om bergenspolitikken er jeg imidlertid enig med alt han skriver. Han burde faktisk ha gått lenger i sin diagnose, og skrevet at «Bergenspolitikken er kronisk syk, og sykdommen er eskalerende i sin alvorlighetsgrad».

Byen Bergen burde ikke ha byparlamentarisme. Å være bypolitiker i Bergen handler om å markedsføre byen overfor de sentrale myndigheter. Det handler om å skaffe statlige midler til Kode og å ferdigstille rehabiliteringen av Rosenkranztårnet til byjubileet neste år.

Videre handler det om å skaffe tilstrekkelige midler til utbyggingen av byens kollektivsystem, og dessuten motarbeide den pågående statlige sentraliseringen som fortsetter med uforminsket styrke i hovedstaden. Dessuten må viktige politiske vedtak fattes på en måte som gjør alle byens folkevalgte kan føle en delaktighet.

Det blir derfor meningsløst når partiet Venstre med 3,9 prosent av stemmene ved høstens valg får fortsette i byrådet med sin førstekandidat Erlend Horn. Han skal nå besitte byrådets viktigste post, og bestyre finansene i byen. Like meningsløst er det at KrF med sine 3,1 prosent blir avgjørende for hvem som skal styre byen. I et representativt kommunalutvalg ville disse to partiene selvsagt ikke hatt sete.

Og vi har alle sett den skamløse hestehandelen som har fått foregå slik at Ap, som mistet halvparten av sine velgere ved dette valget, ironisk nok får fortsette å styre byen. Velgerne i byen må føle at det er et poeng å stemme ved et lokalvalg.

Etter høstens hestehandel, og dessuten inflasjon i betalte politiske posisjoner til en stadig større elite, er det få bergensere som ser vitsen med å stemme på partier som holdes utenfor maktens korridorer. Resultatet av dette er en svekkelse av lokaldemokratiet og en økende politikerforakt.