Vreden med skjeden

Vi fniste bort bekymringene, men innerst inne visste jeg at det var noe som ikke helt stemte.

Publisert Publisert

ÅPENHET: Ingen, verken 13-åringer eller voksne, skal måtte bagatellisere og avfeie reelle problemer på grunn av skam. For å komme dit, må vi tørre å snakke om sex og seksuelle problemer og fjerne skammen rundt disse problemene, skriver Astrid Elise Runshaug. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Astrid Elise Runshaug
    Student
  1. Leserne mener

Da jeg var 13, sa jeg bekymret til en venninne: «Jeg tror jeg er for trang til å noen gang ha sex».

Jeg hadde akkurat prøvd å bruke tampong for første gang. Det var en smertefull affære. Det sved, brant og føltes som om det var altfor trangt, selv for en liten tampong. Hvordan skulle det da være plass til noe mer? Venninnene mine hadde ikke opplevd det samme. «Ja, ja», tenkte jeg. «Sex gjør jo vondt i starten, og gutter liker jo trange jenter, gjør de ikke?»

Slik fniste vi bort bekymringene, men innerst inne visste jeg at det var noe som ikke helt stemte.

Noen år seinere hadde jeg sex for første gang. Det var den mest smertefulle opplevelsen jeg noen gang har hatt. Det var som om det var en vegg én centimeter inn i skjeden det var umulig å komme forbi. Den føltes som en kniv trengte seg inn i meg og at hele underlivet mitt skulle revne.

Det ble fulgt av noen år med skam og en følelse av å bli sveket av egen kropp. Jeg følte at jeg ikke strakk til i møte med gutter, og at jeg måtte unnskylde meg og gjøre opp for det på andre måter.

Denne tankegangen gjorde at jeg i enkelte tilfeller overskred mine egne grenser, og gjorde ting jeg ikke var komfortabel med. «Jeg skylder ham jo såpass», tenkte jeg.

Astrid Elise Runshaug Foto: Privat

Jeg brukte mye tid på å være sint på meg selv. «Alle andre» hadde jo tilsynelatende velfungerende og perfekte vaginaer, det måtte være meg det var noe galt med. «Ingen vil vel være sammen med meg», tenkte jeg, noe jeg også på et tidspunkt ble fortalt av en fyr jeg datet.

Til slutt fant jeg ut at jeg måtte finne ut hva som var galt. I håp om å finne ut av det, hadde jeg allerede lest om «vaginisme» (ufrivillig stramhet i bekkenbunnsmuskulaturen) og «dyspareuni» (smerter ved penetrering). Jeg hadde behov for svar fra kvalifisert helsepersonell på om det var dette eller noe helt annet som feilet meg.

Min første gynekologiske undersøkelse var så smertefull at jeg gråt i stolen. Da hun var ferdig, sa gynekologen at jeg bare måtte ha mer sex, så ville det løse seg. Problemet var jo bare at ikke engang en tampong kom inn der uten at jeg vred meg i smerte.

Det er mangel på kunnskap om smertetilstander i underlivet i det medisinske miljøet. Diagnosene er vanskelige å stille, og det er ikke enighet om hva de nøyaktig innebærer, hvordan man skal skille mellom dem og hva årsaken er. At det finnes så lite kunnskap om det, kan gjøre at mange føler at de ikke blir tatt på alvor i møte med helsevesenet. Det er dypt problematisk.

Heldigvis (eller dessverre) hadde jeg lest om andre som ikke hadde blitt tatt på alvor, og tok rådet til gynekologen med en klype salt. Jeg orker nesten ikke tenke på konsekvensene denne beskjeden kan ha for en som ikke er så heldig å ha lest om det.

Som jente lærer man nemlig at sex skal være smertefullt. «Du kommer til å få vondt og blø første gangen du har sex.» Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, fra eldre venninner som «hadde hørt det fra en annen venninne», i jenteblader, og i seksualundervisningen på skolen.

Ja, det kan være ubehagelig og blø første gangen man har sex. Det er ikke unaturlig når man gjerne er nervøs og anspent.

Problemet er at vi lærer å bare bite tennene sammen og vente på at det skal gå over. Det skal jo gjøre vondt. Det skaper en idé om at jenters kropp kun er til for å tilfredsstille andre, slik jeg selv lenge tenkte om min egen kropp.

Alminneliggjøringen av smertefull sex fører til at mange av dem som opplever ekstreme smerter ved samleie tror det er helt normalt. Dette, sammen med mangelen på kunnskap om smertetilstander i underlivet, gjør at mange går unødvendig lenge uten å få hjelp.

For dette gjelder langt flere enn man kanskje skulle tro, basert på hvor mye oppmerksomhet det får. Nesten én av ti kvinner opplever vedvarende smerter ved samleie, ifølge en britisk studie fra 2017. Sexologen min kalte det «den nye kvinnesykdommen».

Heldigvis finnes det hjelp. Etter å ha gått til sexolog, ny gynekolog og fysioterapeut med spesialisering i kvinnehelse, er jeg endelig på bedringens vei. De aller fleste blir nemlig bedre, når de får riktig behandling. Derfor er det så viktig at helsepersonell har den nødvendige kunnskapen og tar det på alvor, slik at de er i stand til å hjelpe eller henvise til noen som kan hjelpe.

For å komme dit, må vi tørre å snakke om sex og seksuelle problemer. Ved å vie det den oppmerksomheten det fortjener i seksualundervisning, i det medisinske miljøet og i dagligdags samtale, kan vi være med på å senke terskelen for å be om hjelp og forhåpentligvis fjerne skammen rundt disse problemene. Ingen, verken 13-åringer eller voksne, skal måtte bagatellisere og avfeie reelle problemer på grunn av skam og frykt for å ikke bli tatt på alvor.

Så til deg som sliter med dette: Det er hjelp å få, og det er ingen skam i verken å ha disse problemene eller å be om hjelp til å løse dem. Din kropp er til for din egen del, ikke for andres, og du skylder ingen kroppen din.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg