Året jeg var fattig

Erfaringen har gjort meg til et mer takknemlig menneske.

HANDLELISTE: Brød, melk, egg, purreløk. Jeg husker jeg lengtet etter de andre matvarene i butikken, og gledet meg til dagen jeg kunne kjøpe dem, skriver Gunhild Hofstad.
  • Gunhild Hofstad
    Bergen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Da jeg var 18 år gammel i 1998, var det ikke noe problem å få boliglån. Det var bare å gå i banken, det. Med litt oppsparte midler fra jobben som avisbud, kjøpte jeg meg en kjellerleilighet. Jeg lånte 144.000 kr, og 2,5 år seinere var boliglånet nedbetalt, kun ved hjelp av studielånet. Penger til livsopphold skaffet jeg ved å fortsatt jobbe som avisbud i helgene.

I 2004 skjøt boligprisene i været, og jeg ville videre i boligmarkedet før det var for seint. Jeg fant min nye drømmeleilighet og fikk den. Jeg bød ut ifra det jeg selv visste at jeg kunne klare, og tok det som en selvfølge at jeg ville få lån i banken. Men denne gangen ville de ikke hjelpe meg. «Du er for fattig», sa de.

Les også

Byråd Lubna Jaffery: – Jeg tenkte aldri at jeg var fattig

Fattig, jeg? Jeg forsto ingenting. Jeg levde på en beskjeden sum rehabiliteringspenger og studielån. Jeg hadde selv aldri definert meg som fattig. Banken rådet meg til å gå til Husbanken, men de ga bare boliglån til førstegangsetablerere. Jeg var jo andregangsetablerer. Hva skal jeg gjøre da? spurte jeg Husbanken. Boligen var alt kjøpt. I 2004 var det ingen som spurte etter lånebevis før jeg bød, og jeg ante heller ingenting om at man måtte ha det.

Husbanken gjorde et unntak og ga meg førstegangsetablererlån likevel. Hele leilighetskjøpet var imidlertid basert på en stor, ventende etterbetaling fra trygdekontoret. På grunn av langvarig psykisk sykdom søkte behandleren min om uføretrygd for meg. Men på grunn av en regelendring fra 01.01.2004, ville jeg likevel ikke få den etterbetalingen jeg var forespeilet. Da dette omsider ble klart for meg, skjønte jeg at jeg hadde kjøpt leilighet over evne, men jeg bet tennene sammen for å klare å beholde den.

Slik startet mitt år som fattig.

Den sommeren fikk jeg 7000 kroner netto i rehabiliteringspenger i måneden. Etter at husleie og boliglån var betalt, hadde jeg 100 kroner å leve for i en måned. Fra sosialkontoret fikk jeg 4500 kroner til å kjøpe seng og hvitevarer. Jeg sa ikke et ord til sosialkontoret om at jeg også hadde fått meg katt, for andre hadde fortalt meg at de mente man skulle kvitte seg med husdyr, dersom man hadde dårlig råd.

Pusen var en uvurderlig samboer og støtte i en tid fylt av avmakt, fortvilelse, håpløshet og desperasjon. Jeg hadde jo bare handlet i fornuft og god tro, men kjipe regelendringer hadde brakt meg opp i et økonomisk vanføre.

Les også

– Jeg fikk slengt «fattiglus» etter meg

Jeg kunne bare handle inn fire matvarer: Brød, melk, egg og purreløk. Jeg så lengselsfullt på de andre matvarene i butikken, og gledet meg til den dagen jeg ville få råd til å kjøpe dem, men sulte gjorde jeg aldri. Jeg fikk bare langt hår igjen, fordi jeg ikke hadde råd til å gå til frisøren.

Da høsten kom, fikk jeg innvilget midlertidig uføretrygd, og den månedlige utbetalingen økte med 2500 kroner. Det regnet noe vanvittig den høsten, men jeg kunne ikke ta meg råd til bussbillett. Hver krone hadde stor betydning for å få betalt opphopede regninger. Jeg syklet den lange, våte veien til og fra sentrum hver dag, for å søke litt menneskelig selskap på Amalie Skrams hus.

I sentrum kunne jeg dessuten samle flasker, og det hendte at fangsten var god på Studentsenteret. Jeg husker at hver gang jeg gikk forbi en tomflaske på gaten, hadde jeg lyst til å plukke den opp. Noen ganger vant anstendigheten, andre ganger vant min økonomiske nød.

Jeg lagde også perledyr og solgte dem til venner og bekjente for en femtilapp. Men jeg ba ikke noen om å låne penger, og jeg gjorde aldri noe kriminelt. Etter hvert fikk jeg tusen kroner i hånden av besteforeldrene mine månedlig. Satte de dem inn på konto, ville sosialkontoret kreve tilbake det lille de hadde gitt meg i støtte.

Etter ni måneder i ny leilighet, fikk jeg omsider utbetalt bostøtte. Datidens stive regelverk gjorde at det tok så lang tid. Da pengene endelig kom, var det julaften, bursdag og lottogevinst på en gang! Fra da av gikk det langsomt bedre med økonomien, og min tilværelse som fattig var over.

Nøden jeg opplevde for 15 år siden, fikk meg til å forstå at det å leve i fattigdom over tid kan resultere i selvmord. For meg varte situasjonen bare et knapt år, men erfaringen har gjort meg til et mer takknemlig menneske, og jeg har lært mange måter å komme meg ut av økonomiske kniper på.

I dag har jeg heller ikke god råd, men jeg klarer meg fint likevel. Året 2004 lærte meg at har man en seng å sove i, så kan man med stor fantasi og kreativitet overleve på null kroner ganske mange dager i strekk. Men en slik livsstil er kun å anbefale i aller ytterste nød.

BT har sett dokumentasjon på skribentens historie.

Publisert: