Jeg hadde vært psykiatrisk pasient nesten halve livet. Så byttet jeg behandler.

Jeg vil starte med hurra!

Debattinnlegg

Hurra for at jeg har det så bra! At jeg sitter her med hunden min, Pi, i leiligheten jeg har kjøpt, og gleder meg til å gå på skolen igjen.

Mange synes det er rart jeg kan glede meg sånn til skolen, og jeg blir kalt «nerd» av mennesker som er glade i meg.

Det synes jeg er utrolig kult: At nå handler samtalene våre om matematikk eller naturfag, og ikke hva jeg gjorde på psykiatrisk avdeling i helgen, eller hvilke medisiner jeg har startet på. Det gjør meg stolt. Livet har fått mening og dreier seg om noe annet enn psykiatri.

Jeg overlever ikke lengre. Jeg bare lever.

Hurra!

Jeg har vært psykiatrisk pasient i 14 år. Det vil si 47 prosent av livet mitt, siden jeg nå er 30 år. De 13 første av disse årene var vonde. Mye tvang, ulike medisiner, avdelinger og behandlere. Det var et mål å holde meg så stabil som mulig, så jeg klarte å være mest mulig utenfor sykehus. Jeg bodde stort sett på institusjoner av ulike slag.

Livet var rett og slett veldig slitsomt, skremmende og vondt.

For snart ett år siden begynte jeg hos min siste behandler. Han brukte en annen metode enn andre har gjort. Han lyttet.

Mine forsøk på å forklare ble ikke oppfattet som mangel på sykdomsinnsikt, og endte ikke med mer tvang, men førte til forståelse, tilfriskning og en utskrivningsdato. Vi brukte tid på det jeg trengte å bruke tid på, i stedet for på det andre mente var viktig.

Raskt endret vi behandlingsmetode. Vi fjernet diagnoser, fant sammenhenger og dermed løsninger, vi fjernet medisiner, og jeg lærte om min fungering.

Mange tidligere behandlere har vært gode mennesker, som har ønsket det beste for meg. Kanskje er det nettopp derfor de har lagt opp behandlingen annerledes enn hva jeg ønsket? Jeg var jo syk, og de var eksperter på å hjelpe sånne som meg.

Jeg setter pris på tanken, men det eneste det førte til, var at jeg fortsatte å være syk. Ut og inn av avdelinger. Økning av medisiner. Tvangsvedtak.

Min siste behandler og jeg gjorde det på en annen måte. Vi fant ut hva som utløste slike sykdomsperioder, og jobbet med å forebygge det. Sammen økte vi forståelsen min av meg, og jeg vet nå hva jeg trenger for å unngå å bli syk – eller hva jeg skal gjøre om jeg ser tegn til det, så det ikke blir så voldsomt.

Jeg har blitt trygg på meg selv og kjent med meg selv. Jeg blir aldri avføyset når jeg ber om hjelp. De som hjelper meg, vet at å hjelpe meg å rydde eller hente en hylle (slik at jeg kan få orden hjemme), er til god hjelp og minsker stress i hverdagen. Slike små ting er med på å gjøre en så stor forskjell at jeg for første gang siden tenårene, klarer meg helt uten medisiner.

Jeg er nesten ikke innlagt lenger, og jeg har fjernet navnet mitt fra en venteliste til nytt bofellesskap. Jeg har fullført et år med skolefag, og kjenner trygghet inni meg på at jeg klarer meg i hverdagen. Takket være hjelpen jeg har fått i behandling det siste året, og hjelpen jeg får i hverdagen av psykiatritjenesten.

Jeg har ikke lenger noen diagnoser som tilsier at jeg er psykisk syk. Jeg har ennå en diagnose, men med viten om denne, holder jeg meg frisk.

Klart jeg kan bli syk igjen. Det kan du også.

Men nå takker jeg for meg i behandling og går videre, kanskje til en jobb som matematiker i fremtiden? Tanken får det til å bruse inni meg av spenning. Den følelsen hadde jeg nesten glemt! Jeg liker den.

Jeg gleder meg til å utforske livet.