Klimaendringer er et reelt problem, men vi bruker feil medisin

Med FNs globale klimatoppmøte i Madrid underveis, oppfordres verdensledere til å gå lenger enn noen gang, og forplikte seg til å oppnå CO2-nøytralitet, så raskt som mulig. Det er nytteløst.

Publisert: Publisert:

MELLOMVEI: En lav, men stigende skattlegging av karbonutslipp er riktig vei å gå, mener Bjørn Lomborg. Foto: Radek Cihla

Debattinnlegg

Bjørn Lomborg
Direktør for Copenhagen Consensus Center og gjesteprofessor ved Copenhagen Business School.

For klimaforkjempere er CO2-nøytralitet blitt målet for å vurdere regjeringer. Fra Norge til Storbritannia og Chile får ledere ros for at de allerede har gitt løftet – noen ganger støttet av lovgivning – om ikke lenger å slippe ut mer klimagasser i atmosfæren enn de fjerner.

Klimaendringer er et reelt problem. Det er menneskeskapt, og det vil ha negative konsekvenser. Men innsatsen for å stoppe utslippene av CO₂ innen 2050, eller før, er en veldig kostbar måte å oppnå fint lite på.

Vi trenger bare se på New Zealand – det eneste landet som faktisk har gjort et estimat av kostnadene forbundet med å oppnå CO₂-nøytralitet, og det eneste landet som to ganger har lovet å oppnå det.

Les også

Kronikk: – Klimaskeptiker eller ikke – utslippene må ned

I 2007 sa statsminister Helen Clark at New Zealand skulle bli CO₂-nøytral innen 2020. Hun ble hyllet av miljøforkjempere, men mistet makten året etterpå. Den siste offisielle statistikken viser at New Zealands totale utslipp vil være høyere i 2020 enn de var da Clark kunngjorde sitt ambisiøse mål.

New Zealands nåværende statsminister, Jacinda Arden, fikk tidligere i år ros for lovgivning som tar sikte på å oppnå karbonnøytralitet innen 2050. Hun fortjener anerkjennelse for at regjeringen hennes ba et anerkjent økonomisk institutt om et kostnadsoverslag for hva det ville koste.

Utredningen viste at det ville koste minst fem prosent av det årlige bruttonasjonalprodukt frem til 2050, for å nå halvparten av utslippsnivået fra 1990.

Hvorfor er det så dyrt? Av samme grunn som at det er dyrt overalt: å gradvis flytte økonomier fra fossilt brensel til dyrere og mindre effektive energiformer reduserer vekst og velstand. Det blir fort til ekte penger.

For New Zealand er kostnadene lik dagens utgifter til statlig finansiert utdanning og helsehjelp. Og dette er bare det mest optimistiske kostnadsbildet for å nå halvveis til målet.

Å bli karbonnøytrale vil sannsynligvis koste 16 prosent av BNP innen 2050. Det er mer enn beløpet New Zealand i dag bruker på sosiale utgifter og velferd, helse, utdanning, politi, rettferdighet, forsvar, miljø og statsadministrasjon til sammen.

Les også

Klimaversting skal bli klassens beste

I løpet av århundret vil kostnadene for denne lille øyen, med mindre enn fem millioner innbyggere, vokse til minst 5000 milliarder dollar. Og dette er basert på antakelsen om at New Zealand effektivt implementerer sin klimapolitikk, med bare en enkelt karbonavgift i alle sektorer, over 80 år.

Intet land har noen gang innført klimapolitikk så effektivt, fordi politikere elsker å velge vinnere, promotere ineffektive løsninger som elbiler og kaste statsstøtte etter dårlig fungerende teknologier. I EU har dette vist seg å doble de samlede kostnadene.

Hva oppnår man med det? La oss anta at alle regjeringer på New Zealand frem til 2100 holder løftet om å bli karbonnøytrale innen 2050 og forblir der. Forestill deg også at newzealenderne ikke gjør opprør mot de uunngåelige skatteøkningene på energi og at demonstrasjoner som «de gule vestene» i Frankrike unngås.

Under disse kunstige forholdene vil New Zealand, hvis man holder løftet om å være karbonnøytral i 2050, ifølge standardestimatet til FNs klimapanel, gi en reduksjon i drivhusgasser som reduserer temperaturen med 0,002°C i år 2100. New Zealand vurderer altså å bruke minst 5000 milliarder dollar på å levere et resultat innen århundrets utgang som nærmest ikke er mulig å registrere.

Regnestykket ser tilsvarende ut for de fleste land: kolossale kostnader og ubetydelige fordeler. Dersom land som Kina og USA blir karbonnøytrale innen midten av århundret, vil dette gi målbare virkninger innen 2100, men kostnadene vil også bli enorme. Det er derfor ikke overraskende at de fleste regjeringer vegrer seg for å undersøke hva klimaløftene faktisk vil koste.

Klimautfordringene blir ikke løst ved å be folk bruke mindre eller dyrere energi. Man må finne en fornuftig mellomvei, som inkluderer en lav, men stigende skattlegging av CO2. Men til sist må vi fokusere på det faktum at innovasjon er den beste måten å løse klimaendringer på. Slik at man klarer å senke prisen på fossilfri energi til under prisen for fossile brensler.

I Paris i 2015 lovet verdens ledere å doble midlene til forskning og utvikling av grønn energi. Det er et mål de ikke er i ferd med å nå. I Madrid bør man derfor fokusere på innovasjon og sette seg mer oppnåelige mål, som vil gi betydelig større fordeler for menneskeheten til langt lavere pris.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg