Professor Gripsrud godtar løgner om politivold

Har man sympati med voldsofrene, godtar man aldri forskningsjuks.

Publisert Publisert

OPPLAGT: Intervju med voldsofre kunne ikke verken bekreftet eller avkreftet om politivoldforskningen var vitenskapelig holdbar eller ikke, skriver Tom Kristensen (f.v), Per Christian Magnus og Bjarne Kvam. Foto: Geir Martin Strande

Debattinnlegg

  • Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen, forfattere av «Politivoldsaken: Norges største forskningsskandale»
  1. Leserne mener

Det er positivt at Jostein Gripsrud et stykke på vei er konkret i sin kritikk, i motsetning til en del andre. Men i likhet med andre kritikere forholder Gripsrud seg ikke til bokens hovedbudskap, som er at politivoldsforskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogts (N & V) forskningsrapport «Voldskriminaliteten og dens ofre» (1981) var en forskningssvindel. Eller som Gripsrud selv skrev i et facebook-innlegg mens han leste boken: « ... dette var nesten utrolig elendig forskningspraksis på flere plan.»

Gripsrud og vi er enige på ett punkt: Oppmerksomheten om politivold førte til bedre holdninger i politiet, og opprettelsen av uavhengige etterforskningsorganer, noe som selvsagt er positivt. Dette kan likevel ikke forsvare en forskningssvindel, slik Gripsrud nå gjør.

Gripsrud tar det hovedgrep at han fokuserer sterkt på mindre viktige forhold, bagatelliserer eller unnlater å nevne viktige forhold, og satser i tillegg på harde personangrep. Dette er klassisk retorikk for å forsøke å overskygge hva saken egentlig handler om.

Les også

Jostein Gripsrud: «Politivoldssaken» er en dårlig bok

En hovedkritikk er at vi ikke har intervjuet voldsofrene. Dette er et kritikkpunkt som bærer preg av moralsk indignasjon, som om forfatterne ikke har respekt for voldsofrene.

Det er opplagt at intervju med voldsofre ikke kunne verken bekreftet eller avkreftet om N & Vs prosjekt på 12.180 sider fra 1981 var vitenskapelig holdbart eller ikke. Det er utenkelig at voldsofre kunne ha bekreftet eller avkreftet at N & V samarbeidet med 61 privatpraktiserende leger og 125 privatpraktiserende tannleger.

De kunne ikke ha bekreftet eller avkreftet om N & V virkelig hadde et tett samarbeid med alle avdelingene på Haukeland Sykehus. Voldsofre kunne nok ha fortalt om de ble intervjuet av Nordhus eller andre, men de kunne ikke ha bekreftet eller avkreftet at det finnes et «Appendix A til Delrapport nr. 4» (som ingen har sett, men som N & V påsto eksisterte). Slik kunne vi fortsette.

I vurderingen av forskningskvalitet, er det av mindre interesse å snakke med voldsofrene. Her gjorde Bratholmutvalget en grunnleggende feil, ved at de i hovedsak baserte sin evaluering av N & Vs forskning på å intervjue folk. Forskningen må evalueres på vitenskapens egne premisser.

Les også

Forlagssjef: – Boken om politivoldssaken er en viktig utgivelse

Kritikere har gjort det til et paradenummer at enkelte av de legene og tannlegene vi har snakket med, som er nevnt i boken, i dag ikke kan huske at de har snakket med oss i noen minutter for cirka fire år siden.

Måten Gripsrud omtaler dette på er typisk. Han nevner ikke det absolutt ingen av legene og tannlegene hadde vanskeligheter med å huske, nemlig at alle var sikre på at de ikke hadde deltatt i undersøkelsen til N & V.

Det er ingen tvil om at de ville husket undersøkelsen. Det var tale om å spørre alle pasienter om de hadde vært utsatt for vold, daglig i en periode på 18 måneder. Deretter fikk voldsundersøkelsen en kolossal oppmerksomhet da den ble offentliggjort i 1981.

Når man blir kjent med N & Vs modus, er det ingen stor overraskelse at de løy om samarbeidet med 61 privatpraktiserende leger og 125 privatpraktiserende tannleger. Tilsvarende så man på Haukeland Sykehus, der den ene avdelingen etter den andre sa at de aldri hadde hatt noe samarbeid med N & V – til tross for at N & V skrev det motsatte i sin forskningsrapport. For Gripsrud synes dette å være akseptabelt.

Gripsrud er kritisk til at vi ikke har skrevet om Nordhus' datainnsamling på Legevakten. Det skyldes at vi ikke har funnet noen dokumentasjon på hva som skjedde der. Dersom Gripsrud & Co kan hjelpe til her, mottas dokumentasjon med takk.

Det er heller ikke slik at hva som skjedde og ikke skjedde på Haukeland, og det manglende samarbeidet med privatpraktiserende leger og tannleger, ikke har betydning. Tvert om, dette belyser meget godt N & Vs metoder.

Les også

Politivoldsoffer: – Jeg var 14 år første gang jeg ble slått av politiet

Gripsrud tar opp professor dr. med overlege Peter Heimanns samarbeid med N & V. N & V har sagt at Heimann var med på å starte voldsundersøkelsen, og at Heimann også "ledet" undersøkelsen. Vi dokumenterer i boken at tidsnære kilder tilsier det motsatte av hva N & V hevder.

Heimann var nok en samfunnsengasjert og ressursrik person, men likevel underbygger de tidsnære kildene ikke at han «startet» og «ledet» undersøkelsen, slik N & V har hevdet i ettertid.

Gripsruds viser i innlegget til Bratholm, hvilket er karakteristisk for hele støtteapparatet til N & V. Naivt har de stolt på Bratholm, og dette er en viktig årsak til at politivoldssaken kunne vokse seg så stor. Vi har imidlertid dokumentert at Bratholms tunge argumentasjonsrekker ikke alltid har vært til å stole på. Han laget et skjønnmalt bilde av N & Vs forskning, og fungerte i praksis som en effektiv hvitvasker av et skittent materiale.

Bratholm har aldri redegjort for de mange grove, kritikkverdige forholdene N & V sto bak. Bratholm har sagt: «Aldri har jeg funnet en eneste løgn eller feil hos Gunnar Nordhus». Dette har Gripsrud tydeligvis trodd på.

Les også

– Forskningen bidro til å tåkelegge omfanget av politivold

Da Nordhus i 1981 ble beskyldt for å være en løgner av Morgenavisen, sa Vogt at det betyr døden for en forsker å bli beskyldt for å fare med fusk, fanteri og løgn. Det Gripsrud nå gjør i praksis, er å omfavne løgn som en akseptabel forskningsstandard i politivoldssaken.

Samfunnet betaler dyrt for å holde seg med et stort antall intellektuelle. Deres forpliktelse overfor samfunnet er å forholde seg til sannheten, slik at samfunnet og hver enkelt kan fungere best mulig. Det finnes ingen unnskyldning for avvik fra sannhetskravet.

Som professor Liv Finstad sier, er det et intellektuelt svik å godta selv den minste form for juks – selv i den gode saks tjeneste. Godtar forskere løgn, hvordan kan man da stole på forskere og forskning? Hvordan kan personer som har vært utsatt for brutal eller dårlig behandling av politiet, bli trodd dersom man mistenker at forskere som formidler deres historier, finner det de ønsker å finne?

Har man sympati med voldsofrene, godtar man aldri forskningsjuks. Men det gjør Gripsrud.

En lengre versjon av innlegget er publisert hos tidsskriftet Vagant og Khrono.
Bjarne Kvam er tidligere journalist i Bergens Tidende.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg