La gutta jobbe!

Vi kan ikke bygge et samfunn som ikke har plass til gnistrende hoder og ivrige hender og ben.

LØSNINGEN: Mange flinke, drittleie, utstøtte unge gutter har en eneste motivasjon: Å få jobbe, skriver Andrine Bruland. Illustrasjon: Shutterstock / NTB scanpix
  • Andrine Bruland
    Andrine Bruland
    Psykolog, Bergen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Gutt, 14 år. Drittlei skolen, drittlei mas fra foreldre. Stikker hjemmefra om natten. Blir kjørt hjem av politiet, har nasket en cola, og det er mistanke om hasjpåvirkning.

Jeg jobber i MST, et tiltak for ungdom med såkalte atferdsvansker. Slike henvisninger som dette får vi ukentlig. Barnevernstjenesten, som henviser til oss, bruker kanskje ikke ordet drittlei, men det er det disse ungdommene er.

MST tror på det kjente ordtaket: Det krever en landsby å oppdra et barn. Så det første vi gjør er å tromme sammen det som kan krype og gå av landsby rundt ungdommen. Hovedpersonen selv vil ofte ikke snakke noe særlig med oss. Men vi møter skolen, foreldrene, søsknene, besteforeldre, naboer, trenere, politi, lege, utekontakt.

Og de fleste sier: Noen må snakke med ham. Noen må fortelle ham at han ikke kan holde på sånn lenger. Han trenger psykolog, men han nekter.

Les også

Andrine Bruland: «Aldri undervurder den snille stemmen»

Psykolog Andrine Bruland

Jeg, for min del, tror ikke at det hjelper det spor å snakke med noen så lenge man ikke har lyst. Jeg, som psykolog, skal røpe en godt bevart hemmelighet. Vi kan ikke lese tanker. Vi analyserer oss ikke frem til et spesifikt, ubevisst traume, og så når vi finner det, løser alt seg.

Så i møte med ungdommens landsby avslører jeg denne hemmeligheten. Han trenger tilhørighet og aksept. Han trenger dere. Og når landsbyen samles og samarbeider, så begynner magiske ting å skje. Søndagsmiddagen hos bestemor, som alltid er glad og aldri maser. De to gamle barndomskompisene som tar ham med på treningssenteret hver tirsdag og torsdag ettermiddag. Foreldrene til kameraten som inviterer med på hytten, selv om de er litt skeptisk.

Pappa som setter et glass juice på nattbordet, istedenfor å rope fra trappen mandag morgen. I svært mange tilfeller kommer gutt, 14, sakte, men sikkert mer tilbake. Det var ikke det at han hadde så sinnssykt lyst å sitte på Bybanen hele natten. Han ville bare heller sitte der sammen med to andre som kalte ham «bror», enn å være han som alle himlet med øynene av.

Det er imidlertid et stort hull i «Landsbyen 2020» for gutt, 14. Eller for gutt 6–17, faktisk. For de gutta som ikke lærer med ørene, men med hendene, de har ikke noen plass å høre til lenger, fra kl. 08 til 16, mandag til fredag. En syvåring jeg kjenner godt, har fått «avviksmelding» med hjem, fordi han ville ha tak i en ball bak en låst dør, og forsøkte å dirke døren opp med en pinne fremfor å hente en voksen.

Les også

Elektriker: – Yrkesfag er blitt den «dumme» utdanninga

Du trenger ikke psykolog for å skjønne at når du får avviksmelding daglig fra du er syv år, så føler du deg som et avvik når du er 14. Men problemet stopper ikke der. For mens du for noen tiår tilbake kunne pakke skreppen og dra på seilas for å finne tilhørighet og aksept, vil ingen lenger gi lønn eller praksisplass til noen under 18 år. Unntatt dopdealerne, de tar imot alle.

Hva er det vi holder på med? Samfunnet trenger gutta som sitter stille og hører etter, men samfunnet trenger jaggu også gutta som leker, utforsker, finner opp. Vi kan ikke bygge et samfunn som ikke har plass til gnistrende hoder og ivrige hender og ben.

Det går så mange flinke, drittleie, utstøtte unge gutter rundt i Bergen og ellers i landet, som har en eneste motivasjon: Å få jobbe. Og med dette, tror jeg egentlig de sier: Å høre til. Og da nytter det ikke å samle alle som har fått en eller annen diagnose eller lager litt støy, til en døll liksomjobb på skoleplassen, og tro at de skal føle en tilhørighet med hverandre.

Terapi, for gutt, 14, det er å skru i en garasje med noen eldre gutter, faktisk hjelpe noen og få litt betalt. Det å sitte på et kontor hos en litt rar dame med stort skjerf som du ikke har noe til felles med – not so much. Ikke rop på meg, psykologen.

Jeg har døren åpen for dem som vil. Landsbyen, jeg roper på dere. Gi plass til alle. Først når man får aksept og får høre til, kan man lære og utvikle seg. Hvor er arbeidsplassene for tenåringsgutta?

Med Elvis Presleys ord: A little less conversation, a little more action.

Synes du flere bør lese dette innlegget? Del det på Facebook!

Publisert: