Burde jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg er mann?

DEBATT: Det er en god start å innrømme at det er et problem.

IKKE DÅRLIG SAMVITTIGHET: Jeg er en en av disse ni mannlige førstekandidatene, og kjenner ingen dårlig samvittighet for å være Venstres førstekandidat, skriver Erlend Horn (V). Bård Bøe

Debattinnlegg

Erlend Horn
Førstekandidat Bergen Venstre

Partienes nominasjonsprosesser til høstens kommunevalg er nå avsluttet, og fasiten er at ni av ti førstekandidater ble menn. Sofie Marhaug fra Rødt har et godt og legitimt poeng når hun i Bergens Tidende 13. februar, påpeker utfordringen i at hun er den eneste kvinnelige listetoppen som stiller til valg. Jeg får selv en dårlig følelse når jeg ser at kandidatfeltet er blitt som det har blitt.

Samtidig er jeg selv en av disse ni mannlige førstekandidatene, og kjenner ingen dårlig samvittighet for å være Venstres førstekandidat. Er dette motstridende følelser? Jeg mener nei.

Jeg er helt sikker på at Marhaugs poeng ikke er at jeg eller noen andre menn som topper listene skal ha dårlig samvittighet. Det er vel først og fremst et hjertesukk. I alle partiene er det nok gode grunner til at det har blitt som det har blitt. Det kan være helt legitime kamper mellom to kandidater med hvert sitt kjønn der den ene vant og den andre tapte. Vi skal vokte oss vel for å synse over hvordan en enkelt delegat på et nominasjonsmøte har resonnert for hvilket navn de skrev på stemmeseddelen.

Les også

Berre ei kvinne blant listetoppane i Bergen

I andre partier kan det være rene tilfeldigheter at det akkurat i år var slik at den kandidaten partiet ville ha var en mann. Gjennom historien har så vidt meg bekjent alle partiene i Bergen hatt både mannlige og kvinnelige førstekandidater, noen veldig nylig. I 2011 var det for eksempel fire kvinner og seks menn på topp hos partiene som kom inn i bystyret. At det har blitt som det har blitt nå er like fullt bekymringsfullt på et systemnivå.

Det er lett å gå i forsvarsposisjon for hvorfor det har blitt sånn i akkurat mitt parti. Alle kan trekke frem sist det var en kvinnelig toppkandidat, eller hvordan et parti bidro til å bryte et eller annet paradigmeskifte ved å ha den første kvinnelige ordføreren eller byrådslederen. Man kan til og med bli provosert og påpeke at Rødt hadde en mannlig toppkandidat i dyktige Torstein Dahle fra slutten av 1980-tallet til 2015. Jeg mener det ikke er spesielt hensiktsmessig.

I stedet bør vi alle reflektere over hvorfor det har blitt slik nå, og rimelig likt i 2015 også der 8 av 10 førstekandidater var menn. Det kan legges til at 305 av landets 425 ordførere i Norge er menn. Jeg skal ikke her begi meg ut på å komme med alle svarene for de har jeg ikke, men en god start er å innrømme at det er et problem, og kanskje heller ikke et tilfeldig problem.

I mellomtiden skal vi alle som er så heldige å ha blitt valgt som førstekandidater, uansett kjønn, kjenne på den stoltheten og ydmykheten den tilliten fortjener og krever. Det gjør i hvert fall jeg!