Hverdagen til min mor består av ingen ting

Hvorfor har vi ikke foreldresamtaler på sykehjemmene?

Publisert Publisert

HØYDEPUNKT: Busstur er høydepunktet i tilværelsen, en eller to ganger i månden. Problemet er at mor sitter i rullestol, og bussen har bare plass til to sånne, skriver innsender. Foto: NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Arvid Nilsson
    Bergen
  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Når vi har barn i skolen, har vi foreldresamtaler. Som oftest i klasserommet, der vi møter læreren til barnet vårt. Vi foreldre får høre hvordan det går på skolen. Om barnet vårt er aktiv i klasserommet, og hvordan skoledagene ser ut. Eleven selv får mulighet til å komme med kommentarer og synspunkter.

Det er viktig. Det er viktig å få tilbakemeldinger. Det er viktig å kunne ytre sine meninger og behov. Man bygger seg verdighet. Og den skal man bære med seg hele livet.

Men hva skjer når vi blir gamle og må plasseres på sykehjem?

Da er det mye som ikke er så viktig lenger. Da er man plutselig nærmest omgjort til en gjenstand som liksom bare er plassert. Man oppbevares. Hverdagen man kjenner, er borte. Omgivelsene man kjenner så godt, borte. Og verdigheten?

Arvid Nilson Foto: Privat

Min mor er på sykehjem. Da hun kom dit, fikk hun ikke feste noe på veggene på rommet sitt. Ingen bilder av barn og barnebarn. Kun malte sterile flater. Ikke noen fine lister hvor man kan feste ting. Ingen kroker på veggene. Ingenting.

Er det så viktig da? Det blir så styrete når en annen overtar rommet... om litt.

Heldigvis klarte vi barna å feste fotografier, kalender og lignende med fiskesene, festet til en slags gardinstang øverst på veggene. Da kunne det kanskje minne litt mer om stuen der hjemme?

Les også

Uforståelig prioritering

På spisestuen er det tristere. Der sitter de andre beboerne. De ser på hverandre. Ingen sier noe. Det vil si, de har fått en ny beboer. Hun sitter og skriker hele tiden. Det gjør hun om natten og. Da er det de med dårlig hørsel som har fordelen. Støyen hadde ikke blitt godtatt i klasserommet. Ikke på arbeidsplassen heller. HMS. Alle ville fått utdelt hørselvern og støyfrie soner.

Men de har et høydepunkt en gang eller to i måneden. Busstur. Busstur med påmelding. Problemet er at mor sitter i rullestol. Og bussen har bare plass til to sånne. To stykker! Man skulle kanskje tro at det er en del rullestolbrukere på sykehjem?

På toppen av alt får hun ikke beskjed ved påmelding om hun får være med eller ikke. Neida. Hun gleder seg hele uken til dagen kommer. Men så: Beklager. Ikke plass. Kanskje neste gang?

Da hadde det vært greit med en samtale. Hvordan er hverdagen din? Er du aktivt med og deltar på ting? Det er viktig å melde seg på aktiviteter, vet du. Ære være de som jobber der, de gjør så godt de kan. Men de strekker ikke til. Tiden strekker ikke til.

Og derfor sitter mor og de andre der og stirrer. Ser ut av vinduet. Ser på hverandre. Noen sover. En skriker.

Så spør du meg, er svaret nei takk. Sykehjem er ikke noe for meg. Min hverdag må gi meg mening. En hverdag jeg kan dele med de rundt meg. Jeg må føle at jeg hører til. Føle at jeg blir hørt, og at jeg er et menneske.

Det må mor også. Hun er et gammelt menneske som ser, hører, føler. Hun er ikke en gammel gjenstand. Ikke en ting som bare oppbevares. Så kjære politikere, våkne opp. Ta en foreldresamtale!

Det skal så lite til for å gi verdigheten tilbake til dem som har havnet på sin siste bopel.

Les andre tekster i serien «Historier fra sykehjemmet»:

* Jan Røed: Uforståelig prioritering

* Nils Kristian Søfteland: Takk for omsorgen

* Grethe Urdal: Pappas siste tid ble vond

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg