Er religion et problem?

Religiøs aktivitet i skoletiden er en god og nødvendig øvelse i å leve sammen med ulike livssyn.

GUDLØST UNIVERS: Hvilket livssyn vil råde hvis religiøs praksis ikke får plass i skolen? Jo, det gudløse universet til Christian Lomsdalen og Human-Etisk Forbund, skriver biskop Halvor Nordhaug. Foto: Rune Nielsen

  • Halvor Nordhaug
    Biskop i Bjørgvin
Publisert:

Christian Lomsdalen er i sitt innlegg i BT 14. august opptatt av følgende spørsmål: «Hvor går grensene for religiøs tilpasning?».

Foranledningen er debatten rundt den muslimske læreren som ikke ville håndhilse på kvinner, og derfor ikke fikk fortsette som vikar ved Ekeberg skole i Oslo.

Etter hans mening kan skolen ikke tilpasse seg alle slags religiøst begrunnede «avvik … fra etablert praksis i samfunnet vårt». Skolen må ha evne til å «tilpasse seg brukerne og de ansatte, men aldri så langt at det går ut over andre brukere og ansatte».

Les også

Fortellingen om kvinnen som egenhendig drepte 100 IS-krigere inntar Bergens klasserom til høsten

Dette er begrunnede, men ikke udiskutable vurderinger.

Mot slutten av innlegget trekker Lomsdalen inn også andre eksempler på skolens forhold til religiøs praksis. Her sporer han av, og blander likt og ulikt.

Blant eksemplene han nevner som diskutable, er «i hvor stor grad ansatte og elever skal delta i religiøs aktivitet i skoletiden», og «hvor naturlig det er at biskoper kommer på visitas til en skole». Lomsdalens avsporing består i at disse eksemplene er av en helt annen karakter enn spørsmålet om håndhilsing.

RELIGIØS TILPASNING: I hvor stor grad skal ansatte og elever delta i religiøs aktivitet i skoletiden, spør Christian Lomsdalen i et innlegg i BT 14. august. Foto: Privat

Hvis en mann ikke kan håndhilse på en kvinne, kan det betraktes som problematisk fordi det skaper skiller mellom mennesker på en måte som bryter med alminnelige normer for sosial omgang. Men det Lomsdalen betegner som «religiøs aktivitet i skoletiden» (f.eks. skolegudstjenester med fritaksordning, eller andakter i friminuttet for elever som ønsker det), innebærer overhodet ikke noe brudd med tradisjonelle regler for sosialt samliv.

Tvert imot er slike aktiviteter fellesskapsbyggende ved at de normaliserer at noen ønsker å utøve en religiøs praksis, mens andre ikke vil delta. Dette truer på ingen måte skolen som fellesarena, men er tvert om en god og nødvendig øvelse i å leve sammen med ulike livssyn.

Les også

Stavanger og Bergen alene i Norge om aldersgrense for omskjæring av gutter

Religiøs praksis på skolen, der ingen må handle mot egen overbevisning, må ikke ses på som et problem i et pluralistisk og livssynsåpent, liberalt samfunn. Ei heller bør det være problematisk at biskopen kommer på besøk til en skole og forteller om sin kirke og sin tro. Dette er med å gi elevene et møte med kirken som en viktig tradisjonsbærer og samfunnsinstitusjon.

På samme måte bør eleven også kunne møte talspersoner for andre livssyn enn det kristne, og slik få økt innsikt og større forståelse for andres tro.

Lomsdalen er medlem av hovedstyret i Human-Etisk Forbund. Hans innlegg fremstår som en repetisjon av gamle refreng fra dette hold. Her betraktes i utgangspunktet religion og religiøs praksis i det offentlige rom som noe splittende og problematisk som bør henvises til privatlivet.

Hvilket livssyn vil da i realiteten ta arenaen i skolen og det offentlige rom? Jo, det gudløse univers til Christian Lomsdalen og Human-Etisk Forbund.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg