Russland i det store bildet

DEBATT: Putin er en autoritær statsleder, men han er en rasjonell aktør.

OMSTRIDT STORMAKT: Det er en tendens til å se på Russland som den store fienden av moderne sivilisasjon og alt som er bra, skriver innsenderen. NTB scanpix

Debattinnlegg

Torbjørn Monsen
Rødt Bergen

BT publiserte nylig en tekst fra bloggen til Usman Asif. Teksten handler om Russland, og påpeker russiske myndigheters interesse av å splitte Europa. At denne typen splittelse er i Russlands geopolitiske interesse, er en rimelig antakelse, og gjør at vi må holde et våkent øye med Russland og Kremls alliansebygging på den internasjonale arenaen. Forent Russlands kommunikasjon med partier som AfD og Front National er uttrykk for denne tendensen, og det er riktig å rette søkelys på dette. Det er imidlertid et problem at Asif virker litt i overkant tendensiøs i det han skriver.

Les også

Les innlegget som innsenderen svarer på: «Russisk propaganda svekker Europa»

Asif begynner med å hevde at det er problematisk å forfekte meninger som står i samsvar med Putins egne, og fremhever blant annet Syria og Libya som et eksempel på dette. Russland er, politisk sett, ikke noe eksempel til etterfølgelse, og måten militæret brukes på, er problematisk både for andre land og landets egne innbyggere. I Syria har russiske styrker vært hensynsløse i sin krigsdeltakelse på diktator al-Assads side. De har vært den mest brutale parten i det som har utviklet seg til en stedfortrederkrig på makroplan, mens Vestens tvilsomme alliansebygging og destruktive sanksjoner har gjort situasjonen noe mer kompleks. Viktigheten av en marinebase på Tartus, og hensynet til en viktig regional alliert, har bidratt til Russlands fremferd her.

Libya er en helt annen sak. Her har det blitt stadig klarere at Putin hadde helt rett da han ikke ville støtte Vestens angrep på Muammar Gaddafi. Det er nå ganske åpenbart at konsekvensene av dette militære eventyret har vært katastrofale for Libya. Her har Frankrike og, i mindre grad, Storbritannia, spilt ledende roller. Både energiinteresser og militærpolitiske interesser har vært viktige.

KRITISK: Usman Asifs beskrivelse av Russland er tendensiøs, mener innsenderen. Faksimile: BT 10. januar

Putin er en autoritær statsleder, og ikke nødvendigvis noe lysende eksempel på ærlig- og hederlighet. Men han er en rasjonell aktør, og det han gjør må ses i sammenheng med hans nasjonalistiske visjoner om å sikre Russlands relevans og storhet. Slik ekspansjonistisk nasjonalisme er også betegnende for noen amerikanske politiske aktører, og blant andre John McCain og Hillary Clinton fortjener kritikk for rollen de spilte da USA la press på EU og agiterte i Ukraina foran prosessen som skulle ende med at Russland annekterte Krim, i strid med folkeretten.

Les også

Russisk kvinne i Bergen: – Lei av anti-russisk propaganda

Asif har rett når han skriver at enkelte folk på yttersidene i norsk politikk ofte har en tendens til å gjengi storylines fra Kreml, og gjerne kan ha et overromantisert bilde av nabolandet. Det er det ingen grunn til. Svermeri for Putin er heller ikke noe utpreget sunnhetstegn.

På den annen side er det også en tendens til å se på Russland som den store fienden av moderne sivilisasjon og alt som er bra. Da er det lett å lage karikerte fiendebilder og ødelegge for mellomfolkelig dialog. Det er mer konstruktivt, og mer realistisk, å se på Russland som et selvstendig land med internasjonale interesser som, selv om de ikke alltid er like aktverdige eller sammenfallende med våre egne, i hvert fall langt på vei er forståelige. Dette gjelder også den russiske frykten for Nato, som de åpenbart føler har kommet for langt inn i deres interesseområder.

Å advare mot militær eskalering som følge av gjensidig skepsis er ikke det samme som å gi Russland carte blanche på verdensscenen. Kritikk av politikken til Nato og EU bidrar ikke til å undergrave demokratiet, selv om slik kritikk skulle være forenlig med politikk som forfektes av kongen av Kreml.