En pris etter Alfred Nobels hjerte

Årets fredspris er også en manifestering av Nobelkomiteens politiske uavhengighet.

FEIRET: Beatrice Fihn, Daniel Högsta og Grethe Østern i ICAN feiret med sjampanje da det 6. oktober ble offentliggjort at organisasjonen får årets fredspris. Martial Trezzini / TT / NTB scanpix

Debattinnlegg

John Gunnar Mæland
Professor emeritus i sosialmedisin, UiB

Årets Nobelpris til International Campaign to Abolish Nuclear Weapons–ICAN–er blitt godt mottatt, også av kritikerne av Nobelkomiteens praksis de senere tiårene.

Denne kritikken har gått på at komiteen ofte har fraveket Alfred Nobels vilje med denne prisen, som ifølge hans testamente skal gå til den « ... fredsförfäktare ... som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.»

Nobelkomiteen peker selv på at årets prisvinner har solid forankring i Alfred Nobels testamente. Konkret begrunner komiteen tildelingen slik: «(ICAN) ... får prisen for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen.»

Les også

Tid for nedrusting

ICAN har gitt et avgjørende bidrag til at mange stater, internasjonale organisasjoner og andre aktører har erkjent at det finnes en universell humanitær begrunnelse for å forby atomvåpen, også for stater som ikke har disse våpnene. Sammen med den internasjonale Røde Kors-bevegelsen og en kjernegruppe av stater – ikke minst Norge under Stoltenberg 2-regjeringen – har ICAN vært en avgjørende kraft for å endre den politiske diskursen om atomvåpen fra å handle om sikkerhetspolitiske argumenter til å ta de humanitære argumentene på alvor.

ICAN har særlig arbeidet for å få nedrustningsdebatten til å ta utgangspunkt i den katastrofale humanitære trusselen som atomvåpen utgjør, ved å sette søkelys på deres unike ødeleggelseskapasitet. En enkelt atombombe kan umiddelbart drepe hundretusener av mennesker og skade like mange. Skadeomfanget vil bli så enormt at intet land har beredskap for å komme de rammede til unnsetning. Kjernefysiske våpen skiller ikke mellom sivile og militære mål, faktisk er de nettopp laget for å ramme byer og sivilbefolkninger. Følgelig vil atomvåpenangrep ramme medisinsk infrastruktur og ytterligere gjøre hjelpetiltak umulige.

Les også

En reelt uavhengig komité

Ut over de umiddelbare lokale skadevirkningene som følge av intens varme, radioaktiv stråling, trykkbølge og vindstormer kommer utbredte og langvarige helseskader som konsekvens av radioaktiv forurensning av omgivelsene. Overlevere av Hiroshima- og Nagasakibombene dør fortsatt hyppigere av kreft og andre kroniske sykdommer.

I tillegg kommer de globale økologiske forstyrrelsene. Nyere klimaforskning viser at selv en begrenset atomkrig vil gi langsiktige klimatiske forstyrrelser som kan medføre sultedød for milliarder av mennesker. En omfattende atomkrig vil kunne gjøre ende på den menneskelige sivilisasjon.

Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre tok i 2012 initiativ til den første internasjonale konferansen om de humanitære konsekvenser av atomvåpen. Konferansen fant sted i Oslo i mars 2013, og ble innledningen på en serie tilsvarende konferanser som belyste dette temaet fra ulike perspektiv, og som samlet økende oppslutning for det humanitære initiativet blant verdens land. ICAN var hovedsamarbeidspartner på vegne av sivilsamfunnet på alle tre konferansene, og spilte en viktig og konstruktiv rolle i å forberede arbeidet for et folkerettslig forbud mot atomvåpen.

Les også

Hvorfor vil dere ikke støtte fredsprisvinneren?

Fra starten i 2007 har ICAN oppfordret ikke-atomvåpenstater til å ta større ansvar for nedrustningsprosesser. Sammen med en bred koalisjon av humanitære og ikke-statlige aktører har ICAN fremmet ulike konkrete handlingsalternativer der ikke-atomvåpenstater kunne lede an og dermed legge et økt press på atomvåpenstatene om å oppfylle sine nedrustningsforpliktelser. Gjennom aktiv deltakelse i internasjonale møter særlig knyttet til ikkespredningsavtalen og førstekomiteen i FNs hovedforsamling, har ICAN spilt en konstruktiv rolle som mediator og tilrettelegger for nye initiativ.

Dette arbeidet førte til at FN i 2016 opprettet en arbeidsgruppe for nye veier i atomnedrustningsarbeidet (OEWG) som anbefalte at det ble startet forhandlinger om en traktat for et forbud mot atomvåpen. Etter vedtak i FNs hovedforsamling ble disse forhandlingene gjennomført første halvår 2017, og 7. juli stemte 122 av statene for den fremforhandlede avtaleteksten. Bare ett land (Nederland) stemte imot. Norge deltok ikke i disse forhandlingene og statsminister Solberg har gjort det klart at Norge, i likhet med andre NATO-land, ikke vil signere denne avtalen.

Forbudsavtalen forplikter tilsluttede stater til ikke å utvikle, teste, produsere, anskaffe eller lagre atomvåpen. Den forbyr bruk og trussel om bruk av atomvåpen. Den delegitimerer altså atommaktene og deres alliertes avskrekkingspolitikk med grunnlag i våpnenes uakseptable virkninger. Avtalen stigmatiserer atomvåpen og de statene som baserer sin sikkerhet på disse våpnene. Den legger ytterligere press på atommaktene til å oppfylle sine nedrustningsforpliktelser i henhold til ikkespredningsavtalen fra 1970.

Solberg-regjeringen har motarbeidet forbudsavtalen og feilaktig fremstilt den som en oppskrift for ensidig nedrustning og en trussel mot ikkespredningsavtalen. Nobelkomiteen er åpenbart ikke enig med regjeringen i dette. Dermed er årets fredspris også en manifestering av Nobelkomiteens politiske uavhengighet.