«Det var godt hun fikk slippe»

I de fleste tilfellene gir de pårørende uttrykk for at døden kom til rett tid. Det er likevel eksempler på at døden ble mer dramatisk enn forventet.

SISTE FASE: I dag dør nærmere halvparten av alle nordmenn på et sykehjem. Den viktigste årsaken til innleggelse er kognitiv svikt, derfor kan det være begrenset hvor mye den eldre selv kan gi uttrykk for ønsker om behandling ved livets slutt, mener Liv Wergeland Sørbye. Scanpix

Liv Wergeland Sørbye
Professor emerita, Fakultet for helsefag, VID vitenskapelige og kirkelige høgskole

Den døende skal få sovne stille inn med sine nærmeste rundt seg. Pasienten skal ikke være plaget av angst eller uro. Den døende er godt smertelindret og har ikke plager i form av tørr munn eller seigt slim.

Dette er idealet en tilstreber i norske sykehjem i livets siste timer.

I Norge er det lagt vekt på bygge praktiske boliger med livsløpsstandarder. Hjemmetjenester og moderne teknologi skal hjelpe den enkelte til å kunne bo hjemme. En høy andel av de eldre bor alene. Internasjonale undersøkelser viser at de fleste eldre ikke ønsker å flytte til et sykehjem. Ofte er det mangelen på et tett sosialt nettverk som fører til sykehjemsinnleggelse. Kvinner lever lenger enn menn og utgjør ca tre fjerdedeler av beboerne i sykehjem. En hustru kan stelle sin mann hjemme, men når hun som enke blir avhengig av døgnkontinuerlig tilsyn, er sykehjem ofte den enkleste løsningen.

Les også

Min far fikk en lidelsesfull død på sykehjemmet.

I dag dør nærmere halvparten av alle nordmenn på et sykehjem. Andelen har gradvis økt de siste tiårene. Den viktigste årsaken til innleggelse er kognitiv svikt. Det kan derfor være begrenset hvor mye den eldre selv kan gi uttrykk for hva vedkommende ønsker av behandling ved livets slutt. Det er derfor viktig at de pårørende ved en innkomstsamtale med tilsynslege og ansvarlig sykepleier gir uttrykk for forventinger og ønsker. Når det skjer markerte endringer i helsetilstanden til den gamle, er det behov for nye samtaler.

Pasienter som er innlagt for hjerneslag, kan uventet få et nytt slag. Pasienter hvis hjerte- eller lungeplager har vært holdt i sjakk av medisiner, kan oppleve at symptomene øker på grunn av manglende effekt. For en skrøpelig eldre er det lett å pådra seg lungebetennelse eller urinveisinfeksjon. Den gamle opplever selv mangel på mestring. Til tross for medisinering, vil mange eldre ha depressive symptomer, og de gir uttrykk for manglende livsglede.

Les også

Foreldre i livets haust

De gamle opplever selv en gradvis manglende mestring av dagliglivets funksjoner. Dette kan føre til nedsatt appetitt, og de spiser og drikker mindre enn tidligere. I sykehjem er det sjelden bruk av kunstig væsketilførsel. Pasientens svelgrefleks henger sammen med evnen til å suge. Det er blitt forsøkt å la den døende få næring ved hjelp av en tåteflasker. Den døende suger og svelger. Væsketilførselen avsluttes når vedkommende ikke suger lenger, ikke når legen bestemmer at kunstig væsketilførsel skal avsluttes.

Det er hevdet at å bruke tåteflaske, er nedverdigende for den døende. De fleste mener imidlertid at det er fornuftig at den gamle bruker bleier. Kanskje fordi bleiene er skjult under dynen.

Gjennomsnittlig botid i sykehjem er mer enn to år. Mange i personalet kjenner både beboerne og deres pårørende godt. Det er derfor avgjørende at en fra innkomstdagen har en kontinuerlig samtale om hvordan tilrettelegge for en best mulig hverdag for beboeren. Pårørende kan ha sine ønsker om ulike behandlingsopplegg, men det er den ansvarlige legen som bestemmer ut fra faglige kriterier.

Internasjonalt er det anbefalt at en allerede ved innkomsten har en samtale med pårørende og eventuelt den gamle om ulike tiltak dersom det oppstår en akutt forverring av sykdomsbildet, for eksempel om man ønsker å forsøke hjertestarter dersom hjertet stopper, sondemating dersom en ikke kan svelge eller restriksjoner i forhold til legemidler.

Les også

– Etter innstendige oppfordringer tilførte jeg en døende kreftpasient medikamenter som førte til døden. Likevel er jeg motstander av å legalisere aktiv dødshjelp.

De pårørende som besøker sin nærmeste jevnlig, skjønner ofte når et liv går mot slutten. Døden kommer likevel ofte uanmeldt. Erfaring viser at få pasienter har en skriftlig plan for behandling ved livets slutt, før selve sluttfasen starter. En slik plan hadde vært en god hjelp både for personalet og familien når pasienten ikke lenger kan uttrykke sine ønsker. Planen skal sikre den døende tilstrekkelig med lindrende behandling.

Mye av samhandlingen mellom pasienten og ansatte gjelder medisinske forordninger og sykepleiefaglig omsorg. Eksistensielle spørsmål ved livets slutt blir lite verbalisert. De fleste pårørende overlater til ansvarlig lege å ta avgjørelser angående livsforlengende behandling. I noen tilfeller har pasientene selv gitt uttrykk for at de ikke ønsker å overflyttes til sykehus. De vil dø på sykehjemmet. Ofte er det flere pårørende med ulike syn på hva som er best for den gamle. Hvis en av dem insisterer på sykehusinnleggelse, er det vanskelig for personalet å hevde at den gamle bør være i ro på sykehjemmet.

Pleiepersonalet er opptatt av at beboerne skal stelles og tas opp av sengen hver dag, da dette gir den beste livskvaliteten. Mange tar derfor del i det sosiale livet på avdelingene helt til få døgn før de dør.

En verdig avslutning på livet krever tett oppfølging av pleiepersonalet. Til tross for avmagring og passivt sengeleie de siste levedagene, viser det seg at få sykehjemspasienter får trykksår.

I de fleste tilfellene gir de pårørende uttrykk for at døden kom til rett tid. «Det var godt hun fikk slippe». Det er likevel eksempler på at døden ble mer dramatisk enn forventet. Den gamle får problemer med å svelge, skyver vekk teskjeen med de knuste medisinene eller glasset med drikke. Pårørende kan undres om dette bare er forbigående og ønsker at personalet gir medisinene som injeksjoner eller stikkpiller og kunstig væsketilførsel. Personalet tolker symptomene annerledes og mener at behandling ikke vil forlenge livet, men dødsprosessen.

Les også

Det er vakkert å få oppfylt sitt siste ønske. Men hva hvis det siste ønsket er å få lov til å dø?

Verdens helseorganisasjon antar at kronisk obstruktiv lungelidelse (kols) vil være den tredje hyppigste dødsårsaken i 2020. Kols er en sykdom forårsaket hovedsakelig av tobakk og annen forurensing som er blitt inhalert. Når lungene ikke fungerer lenger, sliter den gamle for å puste, og opplevelsen av å bli kvalt skaper angst. Til tross for god medisinering, er det vanskelig å skape en fredfull død.

Sykehusinnleggelse skjer ofte når en sykehjemspasient får akutt hjerneblødning, eller alvorlige skader på grunn av fall. Situasjoner som krever kontinuerlig medisinsk tilsyn. Ofte dør disse pasientene etter få dager i sykehus. For mange hadde det kanskje vært bedre å få være i ro i sykehjemmet med kjente pleiere rundt seg. Den medisinske ekspertisen kunne kommet til sykehjemmet, fremfor at den døende ble overflyttet til sykehus.

Personalet er forpliktet til å dokumentere symptomer og legemiddelbehandling i livets siste fase. Hva som blir gjort i forhold til nærhet, omsorg eller eksistensiell angst noteres langt sjeldnere.

Jeg startet kronikken med en beskrivelse av det mange forbinder med en verdig død. Virkeligheten er ikke alltid slik at de ideelle forholdene er tilstede. Pårørende kan ha en helt annen forventing til pleie og medisinsk oppfølging enn de fikk. De ansatte på sykehjemmet må til enhver tid gjøre det beste ut fra kunnskapen og ressursene som de har. Det er deres plikt å tilkalle ytterligere medisinsk ekspertise når det er nødvendig.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg