Under et lite takutstikk står mor og barn i striregnet med en fiskekake i hånden. De har dårlig tid, skolen er slutt, og barna skal rekke turn. Ingen har rukket hjemom, og alle er sultne. Vi kommer i snakk og lurer på om det var dette som var fritiden? Dette som er «familiens kjernetid»?

Er det på tide å løfte blikket og tenke nytt om måten vi organiserer hverdagen på? Norge har de beste forutsetninger for et barn å vokse opp i, og på Barnas dag 1. juni ble vi kåret til å være verdens beste land for barn av Business Insider.

Jan Erik B-J Rossow
Foto: Privat

Å være ferdig på jobb i firetiden er et privilegium som må verdsettes og brukes riktig for å skape gode familierammer. Med et slikt utgangspunkt, hvorfor har vi da endt opp med å organisere hverdagsfritiden til å bli et rent logistisk mareritt preget av stress?

For skolebarn er dagene organisert på følgende måte: På 1.-4. trinn går barn på skolen frem til rundt klokken to. Etter dette blir de som ønsker plassert på oppbevaring på SFO helt frem til foreldrene har muligheten til å hente dem. Etter 4. trinn må elevene klare seg selv når skolen er slutt. De venter på at foreldrene skal bli ferdig på jobb. Tiden kan ofte brukes til sosiale medier, TV eller dataspill. Egentlig er tiden frem til fire ganske avslappende for alle parter, men etter klokken fire begynner det logistiske marerittet.

Vi pålegger oss i dag et stort press for å være med på ulike aktiviteter. Barn skal drive med idrett, kunst, musikk etc. Jo flere aktiviteter, desto større status. Noen barn har opp til seks ulike fritidsaktiviteter hver uke. Når skole, SFO og jobb er ferdig, handler det derfor om å få barna rundt på på alt med det det innebærer av levering, henting, kaste i seg mat, komme hjem, gjøre lekser og stupe i seng. Dagen er overstått, og logistikken vel gjennomført denne dagen også!

Så hva sitter vi igjen av med av kvalitetstid. Kanskje én time på morgenen og maks to timer sammen på ettermiddagen? Men hva har vi fått gjort sammen som familie i løpet av dagen, og hvilken opplevelse har barna av å være med foreldrene? Ofte er det stress og press. Skynde seg om morgenen for å nå skolen, skynde seg om ettermiddagen for å spise og nå alle de ulike aktiviteten. Foregår dette på en harmonisk og behagelig måte? Neppe.

Og hvilken forhold får barn til mat og matopplevelser? Er det tid til å spise sammen og ha en god samtale over middagsbordet, la skuldrene senke seg?

Dyktige lærere vil alt det beste for barna og gjør at skoledagen blir en glede. Men tiden slukes opp av press fra rapporterings- og målesamfunnet vårt. Vi må «sikre» at de får riktig resultater på de «viktige fagene» som norsk og matematikk etc.

Det som blir nedprioritert, er aktiviteter som gym, kunst, håndverk, musikk. Alle fag som ikke har målestatus, men som egentlig er fag som stimulerer hjernen for læring. Samtidig er det jo akkurat disse aktivitetene som ofte gjøres på ettermiddagen, og som danner grunnlag for familiens «logistiske mareritt».

SFO har engasjerte medarbeidere som ønsker å ivareta barna våre på best mulig måte før og etter skolen. De tar ansvar for å skape trygghet, kos og stemning. På de skolene der FAU har klart å skaffe egne midler til noen aktivitetstilbud, bistår SFO-personalet med å organisere logistikken og følge opp aktivitetene.

Fritidstilbudene på ettermiddagen innen idrett og kultur er ofte basert på frivillig arbeid. Vi er enormt heldige i Norge som har så mange frivillige ungdommer, foreldre og eldre som brenner for det de gjør, og som stiller opp på fritiden og sikrer gode fritidstilbud.

Det er på tide å restrukturere hverdagen vår. Vi må få aktivitetene inn i skoletiden. Slik sikrer vi at fritid blir familiens kjernetid, der vi har tid til å være sammen og tid til å se hverandre. Det trenger vi i et samfunn der vi bombarderes med informasjon og utallige sosiale medier. For det er ingenting mer barn ønsker seg enn mer tid sammen med mor og far, søsken og familie.

Det er på tide å samle alle kloke og kreative hoder - alt fra politikere, idrettsråd/idrettskrets, kulturråd/kulturskole, skoler, lærere, SFO og foreldreorganisasjoner til å tenke helhetlig om hvordan vi ønsker å organisere hverdagen og livet vårt. Vi må sikre at vi bruker de mulighetene som ligger i det å være verdens beste land for barn.