Politivoldsforskerne var ikke til å stole på

Det er umulig å basere en oppfatning om politivold på en forskningssvindel.

Publisert: Publisert:

INGEN RENVASKING: Vår bok frikjenner ikke politiet, men forskningen egner seg ikke til å påvise maktmisbruk, skriver forfatterne av «Politivoldsaken». F.v. forlagsredaktør Frode Molven og forfatterne Tom Kristensen, Per Christian Magnus og Bjarne Kvam. Foto: Geir Martin Strande

Debattinnlegg

Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen, forfattere av «Politivoldsaken: Norges største forskningsskandale»

Det er svært forståelig at Edvard Vogts barn reagerer på boken «Politivoldsaken». Vi har imidlertid solid dokumentasjon for at Nordhus og Vogts (heretter N & V) forskningsprosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» fra 1981 forskningsmessig er så slett at det ødela muligheten til å få et realistisk bilde av problemet politivold i Bergen.

Vogt-familien (heretter familien) tar ikke stilling til at vi påviser at N & V løy og fortalte usannheter i forbindelse med sitt forskningsprosjekt fra 1981. At Nordhus opptrådte med falsk identitet som forsker nevner de ikke. N & V opplyste at de samarbeidet med 15 avdelinger på Haukeland Sykehus, mens de fleste avdelingene nekter for et slikt samarbeid, det nevner de ikke.

At N & V opplyste at de samarbeidet med byens privatpraktiserende leger og tannleger, mens 20 gjenlevende av disse blankt avviser at et slikt samarbeid fantes, bagatelliseres av familien.

Da N & V ble konfrontert med at de ikke hadde benyttet uavhengige intervjuere, benektet de det som sto i deres egen forskningsrapport. Listen over svikt kan gjøres mye lengre. I realiteten neglisjerer familien forskningens sannhetsforpliktelse.

Byens leger og tannleger hadde husket det, om de hadde deltatt i N & Vs undersøkelse, for en deltakelse ville medført å spørre pasienter hver dag i en 18 måneders periode, om de hadde vært utsatt for vold.

Les også

Vogt-barna: – Spekulativt og uredelig om politivoldsforskningen

Forskningen ble dessuten en kjempestor mediesak. Slikt glemmes ikke. Legene og tannlegene hadde et nært sosialt fellesskap, særlig tannlegene, mange spiste middag sammen månedlig og «snakket om alt». Ingen har imidlertid hørt om at noen kolleger samarbeidet med N & V.

Det er ikke mulig å «skille ut» politivold-delen fra resten av forskningen, slik familien prøver på. Det relevante er at det aldri fantes et samarbeid med de 61 legene og 125 tannlegene, at N & V heller ikke snakket sant om registreringsarbeidet på Haukeland, og at de også skrev andre usannheter i rapporten sin.

Når forskerne jukset med datagrunnlaget rammer det hele forskningsprosjektet. Det finnes ingen «politivold-del» som kan betraktes isolert.

En del av familiens kritikk bygger på at vi ikke har tatt med «alt» om forskningen, for eksempel hva som skjedde på Legevakten. Når det gjelder Legevakten, er lite dokumentert av hva som skjedde der.

Vi har snakket med tidligere ledelse, og skriftlig dokumentasjon av Nordhus sitt arbeid på Legevakten har ikke vært å oppdrive. Det er langt flere kilder til hva som skjedde på Haukeland sykehus, derfor har vi fokusert på det. N & V sa selv at de hadde sin «base» på Haukeland.

Vi har sagt i klartekst at vi ikke har lest alt og ikke har snakket med alle som var involvert. Heller ikke professor Anders Bratholm, med sine mange oppsummeringer av politivoldssaken, tok med «alt». Forskningsrapporten var på over 12.000 sider, og deretter ble det produsert store mengder tekst om saken. En bok som vil fortelle historien om politivoldssaken, må bygge på et utvalg.

Les også

Politivoldsforfatterne: – Vi har notater som viser at vi har snakket med alle legene og tannlegene

Det er heller ikke riktig at vi på «uredelig vis» har unnlatt å gjengi hva voldsforskerne i sin tid svarte sine kritikere med. Tvert om gjennomgås det nøye i boken hvordan forskerne svarte på kritikk.

Professor Dan Olweus påpekte tidlig at det var en metodisk svakhet at Nordhus hadde gjort så å si alle intervjuene med voldsofrene, og at alle ble intervjuet tre ganger. Slik kunne det bli trent inn en spesiell historie. Olweus påviste også, rent statistisk, at mange av politivoldshistoriene måtte være overdrevet eller oppkonstruert.

Etter denne kritikken snudde forskerne 180 grader, og motsa det de selv hadde skrevet i sin rapport. Plutselig hevdet de at de bare hadde gjort et mindretall av intervjuene selv. Et «Appendix A til Delrapport nr. 4» skulle vise det motsatte av hva som sto i rapporten; nemlig at de i hovedsak hadde benyttet «uavhengige intervjuere».

Men dette «Appendix A» har ingen klart å finne, og det er ikke henvist til noe sted i rapporten. N & V har vist til sitater som ikke eksisterer, til navngitte «uavhengige intervjuere», der flere i dag opplyser at de ikke gjorde noen uavhengige intervjuer. Vår bok gjengir utførlig hvordan Bratholm svarte på Olweus' kritikk.

Les også

BTs anmeldelse av «Politivoldsaken»: – Gammel hund er gravd opp igjen

Familien skriver at N & Vs høye anslag av politivold ble «understøttet av nye studier». Nordhus og Bratholm presenterte i 1986 en rapport med 220 nye «forklaringer om politivold» i Bergen.

Det var nok en gang Nordhus som hadde innhentet de fleste av disse, men Anders Bratholm hadde deltatt under cirka 30 av forklaringene. Hans faktasjekk besto i at han selv var overbevist om at forklaringene var «troverdige». Men de 220 forklaringene lot seg ikke verifisere.

Likevel var det godt nok for forskerne at de selv var overbeviste, uten å sjekke historiene. Vi viser til bokens diskusjon av undersøkelsene gjort av Amnesty, Tron Strand og Trond Kvist.

Familien påstår at vi prøver å «viske ut maktmisbruket fra politi og påtalemyndighet fra historien». Men vi dokumenterer at denne forskningen er så slett at den på ingen måte egner seg til å påvise maktmisbruk.

Boken er ikke et forsøk på å renvaske politiet, det har vi uttrykkelig skrevet. Men man kan ikke basere en oppfatning om politivold på en forskningssvindel.

Bjarne Kvam er tidligere journalist i Bergens Tidende.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg