Jeg går ved siden av deg, men du ser meg ikke. Jeg er den usynlige mann.
I ti år har jeg gått rundt i bergensgatene. Hjemløs, jobbløs, alene.
- Anonym
Denne artikkelen er over tre år gammelDebattEn gang drømte jeg om fremtiden. Om å leve i et trygt land, skape meg et nytt liv. Jeg drømmer ikke lenger.
I ti år har jeg vandret rundt i gatene i Bergen sentrum. Hjemløs, jobbløs, alene.
Som en usynlig mann.
Jeg skal ikke være her. Jeg eier ingenting, får ikke lov å arbeide. Er uten seng, penger, rettigheter i Norge. Hver morgen handler alt om å vente på at dagen skal ta slutt.
Jeg vokste opp med krig og uro i Palestina. Så venner og slektninger bli skadet og drept. I unge år ble jeg politisk aktiv. Jeg var aldri involvert i terror, men fikk tenner slått ut av israelske soldater med gevær. Jeg ble etterlyst og flyktet for mitt liv. I 2006 kom jeg til Norge som asylsøker.
Mens søknaden ble behandlet, fikk jeg midlertidig arbeidstillatelse og jobb på et hotell i Bergen. Jeg hadde et sted å bo. Helt til det endelige avslaget kom to år senere.
Norske myndigheter tror ikke at jeg er den jeg sier jeg er, men kan heller ikke sende meg tilbake. Jeg er statsløs og ureturnerbar. Samtidig har jeg ikke lov til å arbeide i Norge og leve som deg. For med avslaget mistet jeg arbeidstillatelsen. Og uten inntekt hadde jeg heller ikke råd til å bo.
Jeg ble helt avhengig av velvilje fra venner og kjente. Etter hvert ble frustrasjonen så stor at jeg dro til Finland i april 2009 for å søke asyl der. Jeg ble innlosjert på et asylmottak, men fikk etter kort tid tak i både leilighet og arbeidskontrakt hos en restaurantkjede.
I september hentet politiet meg på jobb. En asylsøker kan bare kan søke om opphold i det første landet man kommer til. Slik er Dublin-avtalen. Derfor ble jeg transportert tilbake til Norge. Jeg fikk ikke engang hente de få eiendelene mine, men ble kjørt rett til flyplassen.
Nå er det ti år siden jeg kom tilbake til Bergen. Siden har jeg levd på andres barmhjertighet. Av og til henter jeg varer for en kafé og får mat i lønn.
Bekjente stikker til meg en hundrelapp nå og da, gir meg et måltid mat, lar meg innimellom sove over. Hos dem får jeg dusje og vaske de få klesplaggene jeg har.
Jeg lærte meg norsk ved å lese aviser. Skjedde det for eksempel en ulykke, klippet jeg ut artiklene i BT, BA og VG, oversatte dem til arabisk og sammenlignet tekstene og ordvalget. Jeg presset meg.
Når jeg ikke har noe sted å sove, overnatter jeg på Kirkens bymisjons akuttovernatting for fattige tilreisende. På sovesalen sover jeg med ett øye åpent og verdisakene tett inntil kroppen. Er det flere i køen enn det er senger, blir vinnerne kåret ved loddtrekning. Noen netter går jeg ute til det lysner av dag.
Som regel er jeg en av de første som går inn dørene til Bergen offentlige bibliotek når lesesalen åpner klokken 08. Der slår jeg i hjel noen timer, varmer meg, leser aviser og låner pc.
Så beveger jeg meg mot Torgallmenningen. Flytter meg fra benk til benk, sitter en time på hver. En kvinne som jobber i en butikk der, la merke til at jeg stadig satt utenfor.
«Bor du på den benken», spurte hun, og jeg ble ille til mote.
Det gikk en god stund før jeg satte meg på den benken igjen.
Også på Galleriet og Kløverhuset flytter jeg meg fra benk til benk oppover i etasjene. Jeg går rundt på Spar Kjøp og Fretex, eller tar gratisbussen til IKEA.
Om sommeren, når det er fint vær, legger jeg meg på en gressflekk og hviler der. Jeg er konstant sliten. Alt jeg ønsker meg, er en god natts søvn.
Kroppen min tåler ikke dette livet på samme måte som før. Muskulaturen verker, jeg har vondt i ryggen, og hodet er fullt av angst og uro. Jeg får ikke sove.
Jeg trenger behandling, men har ikke rett til helsehjelp. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder. Jeg var 32 år da jeg kom til Norge. Nå er jeg 45.
En norsk kvinne tilbød seg å gifte seg med meg, men jeg sa nei. Alle har lyst på familie, men jeg vil gifte meg av kjærlighet, ikke for å få opphold. Det ville være respektløst.
Nå har jeg gått inn i styret i bergensavdelingen for Mennesker i limbo (MIL), en interesseorganisasjon som arbeider for å bedre livssituasjonen for lengeværende papirløse asylsøkere i Norge.
For noen av oss er det for farlig å reise tilbake. Andre vil dra tilbake, men landet tar ikke imot personer uten returavtale eller identitetspapirer.
Vi kjemper for retten til å jobbe og gå skole, til økonomiske ytelser og helsehjelp. I sommer dro flere av oss til Arendalsuka. Vi sto på stand og orienterte om papirløses livssituasjon.
I høst var jeg til stede under rettssaken mot Arne Viste i Oslo tingrett for å vise støtte. Han var tiltalt for å ha ansatt asylsøkere uten lovlig opphold i Norge, og ble dømt til ett års betinget fengsel for å ha hjulpet mennesker som meg.
En stor nedtur.
Selv om livet mitt er veldig vanskelig, selv om jeg ikke aner hva som venter meg om en time, i morgen eller neste uke, blir jeg i Bergen. Her vil ingen sette meg i fengsel, eller drepe meg.
Jeg drar aldri tilbake.
