Alle kan bidra til renere hav

DEBATT: Når jeg har lyst til å gi opp, tenker jeg på sauen fra barndommen min.

Publisert: Publisert:

STRANDRYDDER: Jeg har ikke svart belte i miljøvern, og ikke kan jeg skryte på meg rent rulleblad hva korrekt kasting av avfall angår heller. Jeg kjører fortsatt en bensindrevet bil, spiser kjøtt, og er nok på en flytur eller to i året. Likevel har jeg altså blitt en relativt aktiv strandrydder, skriver Jan Roar Hatlem fra Florø. Foto: Else Hatlem Sandvik

Debattinnlegg

Jan Roar Hatlem
Strandrydder, Florø

Jeg kan like godt innrømme det, først som sist. Jeg har ikke svart belte i miljøvern, og ikke kan jeg skryte på meg rent rulleblad hva korrekt kasting av avfall angår heller. Jeg kjører fortsatt en bensindrevet bil, spiser kjøtt, og er nok på en flytur eller to i året.

Likevel har jeg altså blitt en relativt aktiv strandrydder.

Jeg må innrømme at jeg ikke våknet før nyheten om den døde hvalen på Sotra kom. Ytterligere inspirasjon fikk jeg da Børje Møster og en gjeng ungdommer kom innom Florø med sin «in The Same Boat». De plukket plast, isopor og annet skrot blant annet fra Rota, en liten øy et friskt steinkast fra Florø sentrum.

Jeg vet ikke nøyaktig hvor mye de fant der ute, men jeg tror de nesten fylte en container bare fra den lille holmen. Det var fra vår egen bakgård, ikke snakk om at det var avfall som hadde vært ute på noen langtur. Jeg syns det var regelrett flaut at vi ikke hadde ryddet opp selv. Der og da bestemte jeg meg for at nå er det fanden meg nok, her må flere bidra mer aktivt.

PLAST: Her er noe av det Jan Roar Hatlem fant da han var ute og ryddet på stranden nylig. Foto: Privat

Men det er i grunn like flaut at jeg ikke våknet for snart 40 år siden. Jeg vokste opp på et lite småbruk litt nord for Florø, og i oppveksten hadde vi sau på småbruket. En høst da de kom hjem fra fjellbeite, var en nabosau med i vår flokk. Mens våre sauer koste seg med et gourmetmåltid på hå-bøen, virret nabosauen bare rundt uten å spise. Vi forsto jo selvsagt at her er noe galt.

Eier kom til, og de fant etter hvert en plastkork i munnen på dyret, som på en eller annen måte hadde låst av kjevepartiet. Den var jo likevel heldig: Den kom seg til folk, fikk hjelp og det ble bare velstand. Men, hadde den ikke det gjort, hadde enten korken løsnet av seg selv, eller så hadde den sauen sultet i hjel. Det hadde i tilfelle vært en langsom, pinefull og totalt unødvendig død.

Les også

Erna Solberg m.f.: «Rydd plass for strandrydderne!»

Historien om sauen bruker jeg gjerne til egen motivasjon. For eksempel i påsken, da jeg tok en ny runde i fjæra ved barndomshjemmet, overbevist om at det der kunne det ikke være mye mer å finne. Jeg begynte å grave litt mer, løftet på torv, flyttet på steiner og rekved. I løpet av et par timer fylte jeg tre søppelsekker, på bare 30–40 kvadratmeter – i ei fjære jeg trodde var ryddet ganske så bra fra før. Jeg nekter ikke for at jeg da ble lettere oppgitt, og tenkte at dette nytter jo ikke. Men man kan ikke gi opp.

Om vi fortsetter som nå, forteller de dystre fremtidsutsiktene at det i 2050 vil være mer plast enn fisk i havet. Det er en tanke som bør skremme alle og enhver, og noe i alle fall jeg nekter å passivt se på.

Så langt har jeg plukket kanskje 1200 kilo totalt. Frisk luft, fin mosjon og mange fine naturopplevelser, har jeg fått på kjøpet. Jeg har på mine turer sett hjort, oter, rev, mink, røyskatt, hoggorm og fugler, og fått hilse på nysgjerrige og nærgående sauer.

Dessuten, jeg kjenner faktisk på en stolthet når jeg går eller kjører forbi ei fjære jeg har vært og ryddet i, og ikke kan se noe plast eller annet rusk. Stolt over at jeg faktisk har gjort en liten forskjell, ja kanskje reddet livet til en fugl eller et annet dyr.

Les også

Kulturredaktør Frode Bjerkestrand: – Planeten trenger en superpolitiker

1200 kilo. Hva er nå det, tenker du kanskje. Når vi ser de enorme mengdene som daglig blir dumpet i verdenshavene, er det selvsagt for ingenting å regne. Det er skummelt lett å tenke at det ikke nytter. Lett å tenk at dette problemet får myndigheter og andre ta seg av. At det lille vi kan plukke ikke betyr noe i den store sammenhengen. I et globalt perspektiv er det selvsagt korrekt, men det er likevel en negativ tankegang vi må komme bort fra.

Vi kan ganske enkelt ikke fortsette som nå. Vi kan ikke fylle verdenshavene med plast og annet avfall. Jeg håper at når en staur som meg har innsett dette og prøver å gjøre noe med det, kan det inspirere andre til å også ta i et tak. Kanskje nettopp du kan ta deg runde en gang eller to i sommer?

Nei, du redder nok ikke verden, men husk historien om nabosauen. En eneste plastkork kunne tatt livet av den. Det motiverer meg til å fortsette.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg