Har ekte lidenskap fortsatt et navn?

Vi er masochister som ikke synes at det regntunge klimaet er straff nok. Det er i hvert fall ikke underholdningen vi kommer for.

UGJENKJENNELIG: Innsenderen ser ingen likhetstrekk mellom Branns kamp mot Haugesund forrige helg og oppkjøringen til sesongen. Ørjan Deisz (arkivfoto)

Debattinnlegg

Jan Jacob Hoffmann
Brann-supporter

Jeg har gått på Stadion i snart 15 år. Både familie, venner og ekskjærester vil nok beskrive meg som en lidenskapelig Brann-supporter. Den lidenskapen, som har overlevd både nedrykk, deprimerende borteturer og merkelige spillersalg, er i ferd med å renne ut – av ilden er det snart bare aske igjen.

INNSENDEREN: Jan Jacob Hoffmann tar bladet fra munnen etter snart 15 år som trofast Brann-supporter. Privat

På ferie i Tyskland fikk jeg nylig en leksjon i hva det vil si å være lidenskapelig fotballsupporter. Brann og Eintracht Braunschweig tåler en sammenlikning: Begge lag er fra byer med cirka en kvart million innbyggere, hadde sin storhetstid på 1960-tallet og har en høy stjerne i hjembyene.

Det er ikke lett å være Eintracht-fan for tiden: Etter kvalik-tap for spill i Bundesliga for noen sesonger siden, har veien gått helt til bunnen av tysk 3. divisjon. Likevel er stadion så godt som utsolgt, 22.000 velger å gå på kamp og støtte laget. Det lages kreativ tifo (flagg, bannere osv., red.anm.), og det synges i 90 minutter.

Kontrastene var store da jeg kom tilbake til treningsøkten i defensive støttepasninger, som kampen mot Haugesund ble.

Men så var det dette med å være lidenskapelig supporter, da. Braunschweig-fansen har fulgt dem ned forbi Obos, helt til motstandere som i norsk målestokk tilsvarer Kvik Halden og Florø (med all respekt). Hvorfor er de likevel mer lidenskapelige enn Brann-supporterne?

Kanskje vi som fortsatt går på Stadion, må gå i oss selv, grave frem det som er igjen av tro og engasjement, og vise at vi støtter klubben i tykt og tynt – spesielt inn i en svært vanskelig periode med knalltøff motstand?

Lidenskap forutsetter noe å være lidenskapelig for. Skal en tro på prosjektet, må en forstå hva målet er. Her føler jeg at Brann har en stor jobb å gjøre, ikke bare på banen, men også i kommunikasjonen med fansen. Hva bygges det spesifikt mot – hvordan skal dette laget spille – hvis taktikk og personell fungerer som det skal?

Jeg ser ingen likhetstrekk mellom Haugesund-kampen og oppkjøringen til sesongen, og det bekymrer meg mer enn resultatet. Hva skjedde med det høye, jagende presset? Hva skjedde med å aldri gi motstander fred?

Det er vanskelig å støtte opp under et prosjekt som endrer seg fra kamp til kamp. Verre er det når uttalelsene i mediene ofte er svært umusikalske og samsvarer lite med det vi ser fra tribunen.

Brann kan ikke satse på at de skal utkonkurrere klubber fra Premier League eller Bundesliga på selve fotballen som spilles. Det er gjennom lidenskap og tilhørighet at de må skape bånd til byen.

Brann er ikke Bayern eller RBK – vi supportere er ikke så veldig seiersvante. Mange sesonger har endt i åttendeplasser. Men nå må klubben komme på banen og by på seg selv igjen. De må gi oss noe å tro på. Om det krever en trenerendring, er jeg usikker på. At det krever en kursendring, er et ufravikelig krav.

I et intervju med Eurosport uttalte Brann-trener Lars Arne Nilsen nylig at det er «flokken» som bestemmer hvor lenge han sitter. Kanskje han har rett. I den grad supporterne er flokken, trenger vi en retning, en kurs, en idé – for nå famles det bare i blinde.

Ekte lidenskap har et navn: Brann. For at det skal bli sant igjen, kreves det en kursendring nå.