Putins angrep på Russland

Scenene vi nå ser fra Russland, vitner om Putins ubøyelige vilje til krigføring, men også om svakhetene ved systemet han har bygget opp.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Med sin ordre om mobilisering 21. september gikk Putin til angrep på egen befolkning med en heftighet vi ikke har sett tidligere.

Putins politiske system har vært basert på en form for samfunnskontrakt: Autoritær kontroll og korrupsjon er blitt tolerert i bytte mot stabilitet og grunnleggende velferdstjenester. Ved å holde sivilsamfunn og politiske alternativer nede har befolkningen blitt henvist til tilskuerplass.

Og befolkningen har langt på vei respondert godt på denne modellen, sett fra Kreml: Når den politiske skrustikken er blitt strammet til, har den dominerende responsen vært å holde kjeft og se en annen vei. Man har klaget litt rundt kjøkkenbordet, men trukket på skuldrene: «I det minste er det ikke krig.»

Men med mobiliseringen er samfunnskontrakten brutt. Brått får ikke befolkningen lenger være tilskuere, men forventes å ta delta aktivt i krigshandlinger for å støtte Putins ambisjoner. Mobiliseringen utfordrer dermed et av det politiske systemets grunnleggende premisser.

Russlands væpnede styrker har allerede i månedsvis saumfart hver krik og krok i Russland. De har lovet gode penger for å verve seg og kjørt store reklamekampanjer på alt fra offentlig transport til strømregninger. De har utsatt vernepliktige for utilbørlig press. De har også vervet fysisk uskikkede og sluppet kriminelle ut av fengslene – alt for å finne flere kropper til krigen.

Til tross for den iherdige innsatsen var det allerede før høstens ukrainske motoffensiv tydelig at rekrutteringen i Russland gikk for sakte. Russlands tap ved fronten var for store, og det fantes ikke nok folk som ville slåss i Ukraina fremfor å henge med slekt og venner. Hvis en russisk mann i passe alder ikke allerede var i de væpnede styrker innen 21. september, så var det fordi han allerede hadde valgt å la være.

Mobiliseringen for å holde en angrepskrig levende er kanskje den mest kyniske og menneskefiendtlige av alle Putins beslutninger så langt. Fremfor å erkjenne at krigen ikke kan vinnes, velger Putin med åpne øyne å kaste tonnevis med uvillige mennesker inn i kjøttkvernen for å holde bålet ved like.

Selv demonstranter mot mobiliseringen skal ha blitt sendt direkte til vervingskontorene. De vil etter alt å dømme bli sendt til fronten uten tilstrekkelig trening eller utstyr for å tåle den kalde ukrainske vinteren. Hvis moralen ved fronten allerede var lav blant mer eller mindre frivillige tropper, hvordan vil den være blant de tvangsrekrutterte?

Dette dramatiske bruddet på samfunnskontrakten innebærer også økende frustrasjon hjemme i Russland. I disse dager renner sosiale medier over av korte videoer fra både mobiliseringen og den tiltakende uro den medfører. Putin har brakt krigen inn i russisk territorium på en måte Ukraina aldri har gjort.

Les også

Eksperter om Putins mobiliseringsvarsel: – Han er presset opp i et hjørne

Putin har flere ganger uttalt at patriotisme er selve «Russlands nasjonale idé». Millioner har blitt innprentet at de skal elske sitt fedreland, og om nødvendig dø for det. Det har blitt gjennomført statsprogrammer, utdanningsreformer og storstilte initiativer på mange områder. Militære idealer og trening gjennomsyrer denne politikken i stadig større grad.

Men la det være klart: Det enorme fokuset på denne form for patriotisme i Russland har alltid vært utslag av det samme saksforholdet: Patriotismen promoteres ikke fordi det er et «naturlig» kjennetegn ved Russland, men nettopp fordi den mangler. Å utlede fra Russlands evige messing om patriotisme at denne patriotismen faktisk er sterk, er som å tro at folk går på matbutikken fordi de allerede har kjøleskapet fullt.

Ikke minst mangler det med vilje til å tjenestegjøre i de væpnede styrker – en av patriotisme-politikkens viktigste målsettinger. Selv om mange kjøper propagandaen om at Nato er den største krigshisseren, ønsker de færreste å risikere eget liv for abstrakt geopolitikk. Selv i fredstid har Russlands væpnede styrker hatt kroniske problemer med å fylle sine ledige stillinger.

Befolkningen i stort har på sin side vært uttalte motstandere av krig. Undersøkelser fra like før invasjonen viste faktisk at støtten for mulig krig i Russland var lavere enn noen gang. Håpet inn i en mørk høst er at mobiliseringen vil få folk til å forstå at det nettopp er en storkrig de indirekte har støttet opp under gjennom å akseptere militarisme og despoti. Det hjelper ikke å egentlig være mot, hvis du later som du er for.

Les også

Dmitrij kan ha vært en av de siste som slapp ut: – Umulig å bli i Russland

For mange blir straffen å sendes inn i en meningsløs krig for å drepe andre unge menn og familiefedre mot sin egen vilje. For langt flere blir det å leve videre uten ektemenn, fedre, onkler, brødre og sønner. De psykososiale kostnadene for landet er svimlende.

Det er trøst å finne i Russlands vedvarende fadeser dette året. Ukraina viser med all tydelighet at ekte patriotisme og samhold skapes gjennom et levende og engasjert sivilsamfunn, og ikke gjennom statlige formaninger. Vi ser at genuin forsvarskrig mobiliserer bedre enn angrepskrig pakket inn i forsvarsretorikk.

Da Ukraina mobiliserte i februar, reiste tusener av ukrainere hjem for å la seg verve. I september er det derimot flyene ut av Russland som er fulle, og det er kø over alle åpne grenseoverganger – i én retning.

Russlands korrupsjon og manglende tillit folk imellom gjør staten svak. Informasjonen flyter ikke. Krigsmaskinen er full av sand. Menneskelig kapital undervurderes, og menneskene i systemet yter ikke hva de kan. Generalene drikker seg sanseløse, og soldatene plyndrer og begår de verste forbrytelser. Den sensurerte offentlige debatten gir liten merverdi for politisk ledelse.

De russiske lærebøkene forteller at patriotisme er å ofre sine personlige interesser for fedrelandets beste. Hvem står på toppen og viser modenhet, ansvarlighet og selvoppofrelse? Som de sier i Russland: Fisken råtner fra hodet.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.