Unnskyld, Kjerkol!

Jeg er fra en familie med elendige planleggere.

– Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for en alderdom, sa helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) til NRK denne uken. Nå får hun svar.
  • Evy Ellingvåg
    Planleggingsutfordret
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er ikke til å stikke under stol. Foreldrene mine kan altså ikke planlegge alderdom for fem øre, og jeg frykter jeg er av samme sorten.

Først vokser de opp i fattige fiskerfamilier. Altså, jeg mener, det er jo så lite fremsynt at man kan bli svett. Tenkte de ikke på at det var lurt å vokse opp i familier der det var noe å arve og plassere i fond for alderdommen?

Å nei da, her skal man heller jobbe for føden fra man er en neve stor. Heller ikke direkte lynskarpt planlagt med tanke på fysisk slitasje som rammer seinere.

Noen burde jo ha fortalt dem at barn burde leke og ha fritid, kanskje delta på tennis eller selskapsdans så de kunne bygge nettverk med andre med ressurser i stedet.

Nei da, ikke de to der. Ro til skolen med egne hender, stå i iskaldt vær og sløye fisk, helt sikkert kjempemye lurere med tanke på alderdommen. Jeg blir helt oppgitt, jeg.

De eldre burde ha planlagt at de ikke skulle behøve noe hjelp, skriver Ellingvåg lett ironisk.

Så begynner de, begge to, i omsorgs- og lavlønnsyrker. En jobber med unger i skolen, en jobber med utviklingshemmede.

Makan til egoistiske folk, det blir jo ikke kroner på bok av sånt! Og kroner på bok er den nye solidariteten! Elendig planlagt! Et helt yrkesliv der man i stedet for å ha sånn omtrent akkurat så mye at den smale livreimen holdt, kunne ha sittet på et departement eller administrert et foretak og virkelig kunne drevet alderdomsplanlegging.

De kunne ha brukt fritiden sin, i det minste. Spekulert i litt aksjer, blitt med i en losje eller to, vandret litt på golfbaner der nyttig nettverk pleies. Kanskje hadde det dryppet et gasjert styreverv ned på dem?

Nei da, på fritiden henger de sammen med de utviklingshemmede på sykkel og ski, eller driver teatergrupper for unger. Sikkert både moro og nyttig for unger og utviklingshemmede, men spesielt økonomisk smart med tanke på fremtiden er det jo ikke. Det kan vi vel være enige om?

Helseminister Ingvild Kjerkol anbefaler folk å planlegge sin egen alderdom. 25. januar var hun i Bergen, her sammen med byrådsleder Rune Bakervik.

Én ting de har holdt på med i alle år, er å sette tæring etter næring. De har betalt gjelden sin, og bortsett fra da de kjøpte sin første rekkehusleilighet med husbanklån, har de aldri seinere lånt til over pipa.

Det er jo direkte klønete.

Når det er så mye penger i markedet, så kunne de jo lånt, investert og spekulert såpass at det potensielt ble en netto om formuen ble realisert! Det koster jo nesten ingen ting å låne noen millioner!

De kunne lånt, kjøpt bolig nummer to og tre, leid dem ut til studenter og sosialboliger og saltet ned ekstrakroner til alderdommen som bare det!

Jeg tror jammen de er for late, jeg altså.

Les også

Margaret (89) får hjelp på kommunens minisykehus. – Kommunen blir svarteper, sier helsebyråden.

Når de så begynner å bli gamle, rett rundt 80 år, så er det jo litt seint å planlegge for alderdommen.

De burde jo ha planlagt i god tid å ikke bli syke eller skrøpelige. De burde ha planlagt at de ikke skulle behøve noe hjelp, og de burde ikke trodd på historiene om at det var slik hjelp de betalte skatt for et helt liv.

De burde ikke trodd på fortellingene om at velferdssamfunnet, vårt felles spleiselag, skulle se til at de fikk en verdig alderdom, selv om de ikke hadde konto i Sveits.

Jeg er av samme ulla. Jeg klarte å utdanne meg til omsorgsyrke selv, og jeg klarte jaggu å dra på meg helseutfordringer før jeg var 40, sånn helt ut av det blå. Snakker om ræva planlegging.

Jeg beklager på det sterkeste, Kjerkol. Jeg kommer til å være en av dem som, på grunn av mine foreldres og min egen dårlige planlegging, ikke har ekstra kroner å stille med til privat helsehjelp eller tilrettelagt aldersbolig i første etasje uten trapp.

Jeg kommer til å være avhengig av at det felles spleiselaget over skatteseddelen ikke dropper meg fullt og helt, og at det fremdeles er en målsetting at man skal leve et verdig liv til man dør.

Frem til da skal jeg forsøke så godt jeg kan å ikke være rasende på mine to gamle for at de ikke har planlagt å være formuende.

Det har jo vært ganske fint at de har vært rause med å gi av seg selv til alle som har behøvd dem også. Det har jo det.

Publisert: