Sjølivet - bare for menn?

«Når sant skal sies, så liker mange å ha det slik det alltid har vært om bord», fikk jeg høre.

MASKULINT: Næringens image kan fremdeles fremstå som maskulint. Det vil holde mange kvinner borte, skriver Lise Langåker. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Lise Langåker
Førsteamanuensis i organisasjonsfag, Høgskolen Stord/Haugesund

Sitatet kom fra en av av kvinnene jeg intervjuet om hvorfor det er så få kvinner i maritime næringer.

Det eksisterer lite forskning på kvinners deltakelse innenfor den sjøbaserte maritime næringen. Men «alle» med tilknytning til næringen vet at kvinner utgjør en markert minoritet til sjøs. Spørsmålet er om næringen synes dette er greit, eller om det kan finnes måter å øke andelen kvinner på.

For noen år siden var jeg deltaker på en nasjonal maritim konferanse, der en av foredragsholderne begynte innlegget sitt slik:

«Når jeg ser utover forsamlingen, er jeg glad for at likestillingsombudet ikke er til stede. Jeg har sjelden vært i en forsamling med så stor overvekt av menn».

Når vi nå skriver 2016, finner jeg det betimelig å ta opp igjen denne observasjonen. Ikke minst fordi arbeidet med «Maritim21» – regjeringens strategi for forskning, utvikling og innovasjon for maritim sektor – nærmer seg slutten.

Les også

Sophia (24) fikk vite at hun ikke passet til jobben fordi hun er kvinne

Gjennom 15 dybdeintervjuer med personer i næringen har jeg spurt hva de tror er grunnene til at det er så få kvinner til sjøs. Tidlig i intervjuarbeidet ble det klart at informantene mine var opptatt av ulike former for stoppere som hindret rekrutteringen.

Så hva er disse mekanismene som bidrar til at kvinner i stor grad er fraværende om bord?

Dårlig informasjon til ungdom ble sett på som en viktig stopper. Det gjøres for lite for å fortelle ungdom – og da særlig jenter – om de mange karriereveiene innen maritim næring. Næringen er inne i en ond sirkel.

Få kvinner fører i sin tur til få rollemodeller. Kvinners rolle som mødre passer dårlig med arbeidstidsordninger til sjøs. «Men mine barn har da også en far», sa en av de kvinnelige offiserene jeg snakket med.

Les også

Julia (18) vil til sjøs, men må tilbake på skolebenken

Næringens image kan fremdeles fremstå som maskulint. Det vil holde mange kvinner borte. Informantene mine mente at næringen har en utfordring i å få endret dette bildet. Organisasjonskulturen fremstår som tradisjonell og konservativ, og den oppfordrer ikke til rekruttering av kvinner.

«Mange synes nok at sjøen ikke passer for kvinner. Når kvinner kommer om bord, vil ting måtte endres, og det kan føles brysomt», sa en av dem jeg intervjuet.

Les også

Adelheid fikk drømmejobben: - Ikke bare en lastebilsjåfør

Det blir ofte forventet at kvinnene skal tilpasse seg den rådende mannlige organisasjonskulturen. Dette kan dreie seg om at kvinner må jobbe ekstra hardt for å bevise at de har noe på sjøen å gjøre. Men også dreie om at kvinner ikke må være pripne når det gjelder språkbruk og humor.

Samtidig kan det handle om at kvinner må ta vare på sin kjønnsidentitet på en måte som ikke virker provoserende på de mannlige kollegene. En seksuell tone om bord kan skape uorden i arbeidsmiljøet, fortalte flere.

Fortellinger om forventninger til kvinners atferd kan ifølge informantene være medvirkende til at få kvinner søker seg til næringen.

Les også

Oppdrettsnæringen taper kampen om damene

Bør næringen så gjøre noe for å øke rekrutteringen av kvinner?
Ja, var mine informanters entydige svar. De viktigste grunnene er at de tror arbeidsmiljøet vil bli bedre, at næringen vil få inn flere kloke hoder, og at kvinner vil bidra til at flere synsvinkler og erfaringer vil komme frem.
Et annet entydig funn fra intervjuene var svaret på spørsmålet om hvorvidt næringen var opptatt av den skjeve kjønnsbalansen. Enkeltpersoners innsats og spredte rekrutteringskampanjer finnes, men det var det hele, mente de jeg snakket med. Rekruttering av kvinner var ikke et sentralt tema på næringens dagsorden.

Ut fra disse funnene blir utfordringen til den maritime næringen flersidig: Sette spørsmålet om kjønnsbalanse på dagsorden, bygge kunnskap om stopperne, og utvikle strategier for å øke andelen kvinnelige medarbeidere til sjøs. Men for å gjøre noe med dette, må en ville det.

Nå har næringen med sin sentrale medvirkning i strategiarbeidet en gyllen mulighet til å svare positivt på mine informanters ønsker. Men dersom «Maritim21»-strategien fremstår uten forslag til å rette opp kjønnsubalansen, må vi kanskje konkludere med at det er helt greit for maritim sektor å være en av de siste mannsbastionene i Norge?

Jeg håper ikke det blir resultatet.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg