Bergen sentrum, du er i mitt hjerte, er jeg i ditt?

DEBATT: Noen butikker har ramper for rullestol, men da må man inn for å spørre. Ser du den logiske bristen?

TVILTE IKKE FØR: Da jeg som ung gikk over Torgallmenningen, tvilte jeg ikke på min tilhørighet. Nå går jeg ikke lenger over plassen, jeg ruller, skriver Annett Garvik.

Debattinnlegg

Annett Garvik
Bergen

Jeg husker godt første gang venninnen min og jeg fikk dra til byen alene. For meg som bydelsjente var og er byen sentrum. Denne første turen havnet vi av en eller annen grunn på Sydneshaugen, og vi gikk oss grundig vill. Hvordan vi klarte det, vet jeg ikke, men for tenåringer i en tid uten Google Maps var verden større, selv Sydneshaugen. Følelsen da vi sto der oppe og så utover byen, sitter i. Jeg tror jeg forelsket meg litt der og da. Og siden har Bergen sentrum vært i mitt hjerte.

I noen år prøvde jeg ut andre byer (og steder) i Norge. Jeg trivdes, men først når jeg gikk over Torgallmenningen, følte jeg meg helt hjemme. Da jeg returnerte til Bergen og bydelslivet for godt, beholdt sentrum sin plass i hjertet mitt. Hva kan vel Åsane senter stille opp mot Bryggen, Vaskerelven, Gågaten og Torgallmenningen?

Sentrum skriker etter kunder, sentrum dør ut, sies det. Sentrum kveles av store, upersonlige handlemaskiner i utkanten. En tilståelse: Det er der jeg har handlet mest de siste årene.

Les også

Les også: - Tusen takk for Regnbueplassen, det betyr mye

Forhold endrer seg over tid. Har Bergen sentrum mistet sin plass i mitt hjerte? Nei, men har du noen gang vært ulykkelig forelsket, eller i et forhold hvor den du elsker ikke tar hensyn til deg? Bergen er fortsatt i mitt hjerte. Men jeg vet ikke om kjærligheten er gjensidig.

Den gang jeg gikk over Torgallmenningen, tvilte jeg ikke på min tilhørighet. Nå går jeg ikke lenger over plassen, jeg ruller. Og med hjul har forholdet til byen gradvis endret seg. Jeg visste ikke hvor mye bry en fortauskant eller et hullete fortau kunne gi. For ikke å snakke om manglende heiser og ramper. Jeg har innsett hvor glad jeg er for at jeg kunne gå oppreist i begynnelsen av 20-årene.

På trass oppsøker jeg sentrum så ofte jeg kan. Gjerne alene. Jeg vil så gjerne oppsøke de små butikkene som ikke har filialer på alle kjøpesentre, gå på kafé, konsert, museum, gallerier, biblioteket og så mye mer. Jeg drar helst til Bergen i finvær. Da blir følelsen av utilgjengelighet litt mindre. Noen butikker har ramper, men da må man inn for å spørre. Ser du den logiske bristen?

Noen steder kommer jeg inn litt, men ikke helt. Mange kafeer og restauranter har toalett i en annen etasje. Valgene mine snevres inn, noen ganger på grunn av manglende informasjon. Som på Litteraturhuset: Hovedinngangen har mange trapper. Lite visste jeg om inngangen i bakgården.

I fjor bestemte jeg meg for at julehandelen skulle gjøres på Bryggen, Bondens marked og i sentrum ellers. Det holdt hardt og ikke uten hjelp. Etter endt runde evaluerte jeg forholdet vårt igjen, det vi har, byen og jeg. Er det verdt det? Horisont er da bedre? Der er det flatt, store butikker du faktisk kommer inn i, og jeg har krefter igjen etter endt runde. Eller enda enklere: Kanskje jeg må begynne med netthandel?

Les også

Les også: - Vi trenger tilpassede lekeplasser for alle barn

Men en sta liten bit av hjertet mitt holder igjen. Den hvisker at det er håp. Som hos Gunvor på Bryggen. Hun har laget en enkel trerampe som hun hver dag setter ut. Tusen takk! Eller nye Norli på hjørnet i Strandgaten, de har fått installert heis. Det gir meg små glimt av håp om at byen i mitt hjerte også er der for meg, slik jeg prøver å være der for den. Også når 950-årsjubileet i 2020 skal fokusere på inkludering og tilgjengelighet.

Men blir det bare festtaler og tåkeprat? For Regnbueplassen, den som skal være et symbol på inkludering, er plassert midt i en trapp – Johanneskirketrappene.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg