Vi trenger ansatte som våger

Fortsetter hetsen av barnevernet, øker terskelen for å be om hjelp. Da svikter vi barna og foreldrene som trenger oss mest.

Publisert: Publisert:

MOTSTAND: Under slagord som «Send barna hjem nå» og «Barnevernet = Gestapo» demonstrerte noen hundre foran Stortinget i 2016 for å vise sin motstand mot barnevernet. Mange av demonstrantene var foreldre som er blitt fratatt sine barn av barnevernet. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB scanpix

Debattinnlegg

Janniche Kvant Rogde
Helsesøster og styremedlem i Landsgruppen for helsesøstre, lokalgruppe Hordaland

17-åringen foran meg gråter. Hun har nettopp fortalt at kjæresten hennes gjennom to år tvinger henne til å ha sex. For første gang våger hun å fortelle. Skam gjør vondt.

Skam er mer enn å føle skyld. Begrepet knyttes til selvfølelsen, en følelse av at en selv er dum. Skam gjør det vanskelig å handle konstruktivt, og kan forkledd som aggresjon rettes mot en selv eller andre. Mange velger å tie, skjule skammen.

De fleste av oss kjenner følelsen. Jeg møter ofte skam i min jobb som helsesykepleier (tidligere helsesøster). Skam har mange ansikter. 10-åringen som ikke tar med seg venner hjem fordi han vet at far ligger ustelt på sofaen, og huset ser ut som en svinesti. Alenemoren på 20 år som ikke takler morsrollen. 13-åringen som ikke takker ja til bursdagsbesøk fordi hun vet at familien ikke har penger til gave. Moren som blir slått av sin 16-årige sønn. Foreldre som er fratatt sine barn på grunn av rus.

Moren som er psykisk syk og ikke har ressurser til å ivareta femåringen sin. 15-åringen som alltid takker nei når venner foreslår å henge sammen på ettermiddagstid fordi han vet at han må hjem og ta vare på sine to yngre søsken.

Les også

Les også: Familien måtte bytte navn og flytte til hemmelig adresse. Forfølgeren fant dem likevel.

Innvandrerfamilien som har store utfordringer, men som ikke våger å søke hjelp av redsel for å miste barna. Moren som blir banket av sin mann, og som vet at deres to barn vet. 17-åringen som har vært seksuelt misbrukt av sin far siden han var seks år. Moren som mottar etterlengtet hjelp fra barnevernet, men som bærer skammen over dette i stillhet.

Alle mennesker som lider og har det vanskelig, ulik motstandsdyktighet, og som en periode i sine liv trenger hjelp av barnevernet.

Det er på høy tid at debatten rundt barnevernet nyanseres, og at fokus flyttes fra det subjektive til det objektive. Dag Nordanger peker på hatkampanjen som rettes mot barnevernet i sitt debattinnlegg i BT 1. september, og på hvilke konsekvenser det kan få for tjenesten og dens ansatte.

Det er mange faggrupper rundt barn og ungdom, men ingen med den fagkunnskap, mandat og mulighet for hjelpetiltak som barnevernet har. Vi har et kollektivt ansvar for barn og unge, ingen eier et barn.

Les også

Marcus (21) har selv slitt gjennom oppveksten. Nå jobber han for å hjelpe andre.

Vi trenger et barnevern med høy kompetanse og ansatte som våger og orker å gå på jobb hver dag. For å ufarliggjøre tjenesten trengs større åpenhet og informasjon, ikke trusler og utfrysing.

Flere som trenger hjelp vil da kanskje samtykke til samarbeid og åpenhet med andre fagtjenester. Det vil være med på å kvalitetssikre tiltak, nettopp fordi flere faggrupper vil kunne påvirke med sine vurderinger.

Ingen går gjennom livet uten å trenge hjelp av andre. Verden er et urettferdig sted, og vi rammes forskjellig og håndterer motstand ulik. Derfor er behovene våre også ulike.

Dette er ikke noe vi skulle trenge å skamme oss over. Fortsetter hetsen av barnevernet, øker terskelen for å be om hjelp. Da svikter vi barna og de foreldrene som trenger oss mest.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg