Isolasjon av psykisk syke innsatte er uverdig

Ansvarlige myndigheter må iverksette tiltak for disse innsatte slik at de får et behandlingstilbud, og at isolasjonen avbrytes.

FUNGERER IKKE: I norske fengsler sitter det i dag innsatte med så store psykiske lidelser, at de ikke klarer å fungere i fellesskap med andre innsatte, skriver Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger. Foto: Sivilombudsmannen

  • Aage Thor Falkanger
    sivilombudsmann
Publisert:

I norske fengsler sitter det i dag innsatte med så store psykiske lidelser, at de ikke klarer å fungere i fellesskap med andre innsatte. 42 prosent av domfelte har en angstlidelse, 12 prosent er suicidale og 4 prosent har en pågående psykose, viser forskning.

Under besøk i fengsler kommer jeg ofte i kontakt med innsatte med tegn på psykiske lidelser i fengslenes restriktive avdelinger. Dette inkluderer personer som fengslene selv oppfatter som alvorlig sinnslidende, innsatte som har vært isolert på grunn av akutt selvmordsfare, og personer med psykiske lidelser som er utelukket etter eget ønske.

Les også

Les også: Sivilombudsmannen svært bekymret for isolasjonspraksis i norske fengsler

I 2014 ble det første besøket til et fengsel gjennomført under mandatet jeg er gitt for å forebygge tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling av frihetsberøvede. En hel avdeling hos meg bestående av jurister, samfunnsvitere og psykologer gjennomfører grundige besøk til steder der noen er fratatt friheten.

Etter hvert besøk skrives en rapport med beskrivelser av funn og anbefalinger. Rapportene er offentlige og kan leses på sivilombudsmannens nettsider.

Les også

Les også: Fortvilelsen på celle 6143

De fleste anbefalingene blir fulgt godt opp av ansvarlige myndigheter. Bruken av isolasjon mot personer med psykiske lidelser er likevel fortsatt uforandret - til tross for hard og gjentatt kritikk av soningsforholdene, nå sist også fra FNs komite mot tortur (CAT).

Det er dessverre flere fengsler vi har besøkt der forholdene for psykisk syke er under enhver kritikk. Behandlingen bryter med internasjonale standarder og retningslinjer.

Ved alle restriktive avdelinger vi har besøkt, er de innsatte alene på cellen i 23 timer i døgnet. Noen er i luftegård med andre medfanger i en time, andre er i luftegården alene.

I Åna fengsel er jeg bekymret for et urovekkende høyt antall isolerte innsatte, inkludert personer med psykiske lidelser.

Mangel på personell gjør at innsatte som fryktes å ville forsøke å begå selvmord, settes på sikkerhetscelle uten å ha forsøkt andre tiltak først. Dette er en gruppe innsatte som burde tilbys samtaler og den menneskelige kontakten de egentlig trenger fremfor en celle med glatte betongvegger, støpt seng og et hull i gulvet for avtrede.

Les også

Eksperter: Psykisk syke og barn skal ikke låses inne

På Ullersmo fant vi innsatte med store psykiske lidelser og lavt funksjonsnivå som ble jevnlig isolert over lang tid i fengselets restriktive avdeling. Manglende behandlings- og aktivitetstilbud kombinert med dårlige fysiske forhold ved avdelingen medførte at mange ble dårligere av å oppholde seg i isolasjon.

Ved avdeling G på Ila finnes en gruppe innsatte som er så psykisk syke at de sitter isolert under uverdige forhold over lang tid.

I motsetning til andre fengsler har Ila fått midler til å etablere et eget team som skal bistå med å aktivisere de psykisk syke. De fleste mangler likevel et forsvarlig behandlingstilbud, og mange blir sykere av å sone i isolasjon ved avdeling G.

Ved Bergen fengsel er det også et høyt antall isolerte. Flere har store psykiske lidelser, og fengselet har begrensede muligheter til å tilby dem et forsvarlig helsetilbud.

I tillegg har fengselet en stor mottaksavdeling der innsatte i praksis sitter under isolasjonslignende forhold over lengre tid. Mange er ute av cellen bare en time hver dag.

Den eneste kontakten med andre mennesker er når betjentene vekker om morgenen, serverer middag og foretar rask sjekk av om alt er greit før nattrunden tas. Innsatte som soner ved avdelingen forteller om de store påkjenningene ved å sitte isolert, og enkelte har fått påvist isolasjonsskader som følge av oppholdet.

Hva slags mennesker skaper vi i fengsel, og hva utsetter vi samfunnet for når de slipper ut igjen etter endt soning?

Bruk av isolasjon er et inngripende tvangstiltak, og personer med psykiske lidelser er særlig sårbare for umenneskelig eller nedverdigende behandling når de er helt utelukket fra fellesskap.

Flere internasjonale konvensjoner og standarder for behandlingen av innsatte omhandler derfor spesielt psykisk syke, og forbyr bruk av isolasjon av denne gruppen hvor det kan medføre en forverring av den innsattes psykiske helse.

Under besøk til fengsler har jeg møtt innsatte som i praksis har sittet isolert over måneder, og i noen tilfeller flere år. Felles for mange er at det på grunn av sikkerhetsrisiko kreves store personalressurser å aktivisere dem. De er derfor sjelden ute av cellen og har begrenset kontakt med andre mennesker.

For flere kan det settes spørsmålstegn ved om bruken av isolasjon er den utløsende årsaken til deres psykiske lidelse, noe som i enkelte tilfeller igjen kan medføre langvarig isolasjon.

Flere av disse innsatte vil ikke ha kontakt med fengselshelsetjenesten, og helsepersonell sier de har vansker med å tilby helsehjelp til tross for gjentatte forsøk.

Gjennomgang av vedtak, logger og rapporter viser at det er mange i denne kategorien innsatte, som går frem og tilbake mellom fengsel og spesialisthelsetjenesten.

Etter korte opphold i psykisk helsevern kommer de ofte tilbake til isolasjon i fengslene uten behandlingstilbud. Fengsler rapporterer selv at dette er en gruppe innsatte som lever under det som kan kategoriseres som umenneskelige forhold.

Behandlingen av disse menneskene er uverdig, og ansvarlige myndigheter må iverksette tiltak slik at de får et behandlingstilbud, og at isolasjonen avbrytes.