Ikke alle kan arbeide

Gjør man folk fattige nok, vil de nok melde seg på arbeidskontoret – det synes å være tanken.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Guri Melby er igjen ute i Dagbladet for å skremme velgere. Denne gangen med påstander om regjeringsrot på venstresiden. Til det er å si: Det vi syke og fattige og våre barn er smertelig klar over, er hvilken regjering vi har.

Regjeringspartiene enes om arbeid til alle. Det er jo bra. Men det de ikke synes å forstå, er at ikke alle kan arbeide. Og her syns jeg resonnementet deres likner idioti. Man sier: Hva kjennetegner de fattige familiene? Jo, foreldrene står utenfor arbeidslivet. Hva gjør vi da? Jo, vi får dem i arbeid.

Vi i Aksjonsgruppen mot sosial nød vet mye om situasjonen til syke og syke forsørgere. Vi har hatt et langvarig engasjement for denne gruppen. Det er ikke slik at alle kan gå ut i arbeid. Helsevesenet kan ikke helbrede alle sykdommer. Statistisk sett vil altså noen bli kronisk syke. Og veldig mange av oss blir katastrofalt dårlig behandlet. Selv om vi egentlig har vært veldig uheldige. Ikke bare lever vi med lidelser. Livene til mange er lagt i grus.

Som om ikke det var nok, skal man presses ut i et arbeid man ikke kan makte, gjennom det vi kan kalle økonomiske sanksjoner. Gjør man folk fattige nok, vil de nok melde seg på arbeidskontoret – det synes å være tanken. Derfor er det ikke bare minstepensjonister som sliter. Mange av oss uføre lever på minstepensjonsnivå i årtier. Undertegnede har levd på dette nivået i 32 år.

Les også

Partiene uenige om barnetrygden: Barnefattigdommen har økt med 50 prosent

Bor man alene, har man ikke råd til mat, medisiner, klær – rett og slett til alt folk flest tar for gitt. Verst er det selvfølgelig når man har barn. Særlig eneansvar. Også her tar Melby feil – når hun advarer mot en regjering fra venstresiden fordi hun vil gi gratis fulldagsplass i barnehage til de fattige familiene.

Gratis barnehage er greit, men at det gjør ikke noe med selve fattigdommen. Dette ser man av at ikke alle barn fra fattige familier automatisk har det greit i barnehagen. Man setter i gang mange tiltak for disse barna som bare er plaster på såret, og som ikke hindrer at mange havner som unge med psykiske problemer.

Det som trengs, og det eneste som virker, er å sikre alle en familieøkonomi det går an å leve av. Men det vil man ikke gi, på grunn av det som kalles arbeidslinjen. I stedet har vi hatt åtte år med kutt på kutt for syke og forsørgere. Man har rammet barna.

Bostøtten er kuttet i, selv om regjeringen hardnakket påstår noe annet. Kuttet i AAP-ordningen gir hjerteskjærende situasjoner for mange, også barnefamilier. Og så har man kuttet i barnetillegget til enslige uføre forsørgere.

Når jeg kontakter forskningsinstitusjoner og spør om dette siste, sier alle at det ikke er blitt forsket på virkningen av dette kuttet, men at de gjerne gjør det om de får et oppdrag. Hvorfor har de ikke fått det?

Les også

Ny strategi skal demme opp for barnefattigdom

Folk som meg er ikke latsabber eller unnasluntrere. Min sykehistorie begynte da jeg var ni måneder og etter en ulykke fikk brudd på kraniet og havnet på sykehus. Det ga meg angst og store søvnvansker. Utallige ganger gikk jeg på skolen uten et sekunds søvn.

Søvnproblemene fortsatte under fysioterapi-utdanningen. Kort tid etter at jeg var ferdig utdannet, fikk jeg ME, antakelig av overbelastning.

Vi kan godt tenke oss et samfunn som sier at de som får livene sine ødelagt av sykdom, ikke skal leve med en inntekt under fattigdomsgrensen. Og at de skal slippe å se barna sine bli rammet. Det samfunnet kommer nok. Foreløpig får vi nøye oss med en ny regjering.