Vestens unnfallenhet

Litt for lenge har vi trodd at den russiske ledelsen til syvende og sist deler vårt mål om demokrati, selvråderett, og at uenigheter løses gjennom forhandlinger.

Publisert Publisert

PUTINS SANNE ANSIKT: Ukraina-konflikten har til fulle vist Putins sanne ansikt. At han har fått lov til å gå så langt, viser Europas maktesløshet, ikke vår styrke, mener statsviter Jørgen Holten Jørgensen. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

  • Jørgen Holten Jørgensen
    Statsviter og forfatter av boken «Russisk politikk»
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Det er Russland mot resten i Ukraina for tiden. Så galt er det gått at selv en militær konfrontasjon mellom Russland og Vesten ikke lenger synes utenkelig. I slike stunder bør de fleste parter gå i seg selv: Kunne vi gjort noe annerledes?

I det siste har flere tatt til orde mot det de mener er demonisering av Vladimir Putin og hans regime. Russland alene kan ikke klandres for alt som går galt. Etter den kalde krigens slutt har Vesten mislyktes i å behandle Russland som en «likeverdig partner», noe som for Putin er en grov fornærmelse og som derfor har bidratt til økt mistillit.

Vesten burde også vise en mer fintfølende forståelse for hvordan verden ser ut fra Moskva, blir det hevdet. Da ville vi ha forstått at Natos ekspansjon østover blir sett på som en aggressiv handling rettet mot Russland. Da ville vi også forstått at Moskvas tiltak i Øst-Ukraina og okkupasjonen av Krim i realiteten er uttrykk for en defensiv russisk politikk.

Svaret fra Vesten, og særlig Norge med sitt langvarige gode forhold til naboen i øst, bør derfor ikke være flere sanksjoner mot Russland, men dialog, dialog og dialog.

Les også

«For én gangs skyld våger et norsk regjeringsmedlem å snakke tydelig»

Mon det. At Russland skulle være en likeverdig partner for Vesten, er et absurd premiss. Russland er ett land — Vesten er flere titalls, med til dels ulike interesser. Økonomisk er Tyskland alene langt sterkere enn Russland, og befolkningsmessig blir Russland som en smågutt å regne. Med unntak for atomvåpen og fast plass i FNs sikkerhetsråd, er det lite igjen av Russlands supermaktsstatus. Det er et oppblåst selvbilde og imperielengsel, ikke økonomisk eller militær styrke, som kan få Moskva til fortsatt å se på seg selv som likeverdig partner for Vesten.

Men Russland har fått en privilegert behandling. Landet ble allerede på 1990-tallet tatt opp i G7, gruppen av verdens rikeste land, som dermed ble til G8. Denne gesten hadde klart politiske motivasjoner, ikke økonomiske. Et eget Nato-Russland-råd ble opprettet for å styrke det militærpolitiske samarbeidet mellom Russland og Nato. Og til tross for at landet i dag slett ikke er demokratisk, er Russland fortsatt medlem av Europarådet.

Enda viktigere: Vestens politikk overfor Russland er ikke offensiv. At Vesten har trampet inn i Russlands bakgård ved å tilby medlemskap i Nato og EU til alle og enhver, og at vi har en slu plan om å overta Russlands naturressurser til spottpris, er en grov påstand som repeteres daglig av Putins propaganda. Men den blir ikke dermed sann. For det er ikke slik at Nato og EU har kappes om å ekspandere lengst og raskest mulig østover. Tvert imot: Utvidelsen har kommet skrittvis, under stor tvil, og først og fremst fordi de aktuelle landene ønsket det selv.

Her kommer vi inn på det mest sentrale: Når Russlands interesser settes opp mot Vestens, ser man helt bort fra hvilke interesser Ukraina har. Spørsmålet er: Hva er det som gjør at Russlands sikkerhetsbehov er så mye viktigere enn Ukrainas? Hva er det som skulle gi Russland vetorett i hvilke internasjonale organisasjoner Ukraina (eller Georgia og Moldova for den del) ønsker å integreres i?

Les også

Putins forvridninger

Vestens politikk overfor Russland har vært unnfallende heller enn offensiv. Å nekte Ukraina medlemskap i EU med henvisning til russiske utenrikspolitiske interesser, er å gi ukrainerne beskjed om at de er dømt til å leve under et gjennomkorrupt og autoritært styre så lenge Moskva ønsker det slik. For dét er alternativet Moskva tilbyr. Istedenfor å sutre over vestlig «imperialisme» i de tidligere bufferstatene, burde Russland stille seg spørsmålet: Hva er det som gjør at ingen demokratiske land, heller ikke blant de tidligere sovjetrepublikkene, velger Moskva fremfor Brussel?

Gode forbindelser med Russland er selvsagt viktig for Norge, men ikke for enhver pris. Ukraina-konflikten har til fulle vist Putins sanne ansikt. At han har fått lov til å gå så langt, viser Europas maktesløshet, ikke vår styrke.

Vi har en klar plikt til å komme Ukrainas 45 millioner innbyggere til unnsetning og ikke gi etter for russisk press. Om nødvendig, bør de økonomiske sanksjonene derfor styrkes og intensiveres — ikke svekkes eller avskaffes. For selv om de ikke gir umiddelbar effekt, vil de før eller siden svi sånn at selv Putin må tenke seg om.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. Putin tror ikke på krig mellom Russland og Ukraina

  2. Unyansert om propaganda

  3. Russlands sannferdige løgner

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg