La gå: Kan hende må man være i overkant anakronistisk disponert for å bli sittende en halv formiddag med nesen begravet i en utgivelse som bærer tittelen «Kiosken: fra Konstantinopel til Kristiania». Konservator Ulf Hamrans tekst fra 1963, som plutselig dukket opp et sted i Universitetets støvete avkroker (den som leter finner!), er kiosklitteratur både i navnet og gavnet.

Hamran tegner opp kioskens rolle gjennom århundrers historie, fra et etymologisk og byhistorisk perspektiv, og trekker de lange linjene. Opprinnelsen, ifølge Salmonsen Konservationsleksikon (1899): det tyrkiske hageteltet kiuskh, en «let Bygning bestaaende af et Tag, der yder Skygge og Ly mod solens brændende Straaler, og som hviler paa Stænger, Søjler e.l. med aabentstaaende eller kun ved Gitterværk afspærrede Rum imellem disse».

Og slik vi kjenner kiosken i nyere tider, hinsides de konstatinopolitanske palassers aristokrati: «Lettere, mindre Bygninger, i hvilke der sælges Aviser, Billetter, Cigarer o.l., eller hvorfra man kan telefonere, af hvilke der i de senere Aar er fremstaaet mange, opførte af Jern, Glas og let Træ, i Europas Storstæder og Badesteder, paa Pladser og større Gader, Promenader o.l.»

TIDLIG: Denne kiosken sto på Torgallmenningen – før bybrannen i 1916.
Universitetsbibliotekets bildesamlinger

Norges første kiosker ble oppført i Oslo på midten av 1880-tallet, og var sekskantede, små trebygninger med svaiet pyramidetak. Slik kan man jo kanskje svakt erindre å ha sett Bergens kiosker også, på falmede svart-hvitt-fotografier i bildebøker eller museer, med spir og kupler og utskjæringer, fra Torgallmenningen før bybrannen i 1916, for eksempel. I dag er disse en saga blott på våre kanter, men reiser man til en by som København kan man se at flere av byens sentrale torg er prydet av nettopp denne typen kiosker, og som altså har generasjoners erfaring med å selge kaffe, aviser og sigaretter over disk.

For å anskaffe oss nettopp tobakksvarer hadde vi funnet oss et smutthull i tenårene. I Håkonsgaten, rett bak Konsertpaleet, var det en gammeldags kiosk i et hjørnelokale i en av bygårdene. Den gamle mannen som drev butikken hadde én hånd (eller var det bare det at han manglet noen fingre?) – den brukte han til å selge snus og sigaretter til oss som var under 18, dersom det ikke var andre kunder i lokalet. I mange år frekventerte vi kiosken, hvis dager antagelig allerede var talte den gang da.

50-TALLET: Her er kiosken på Torgallmenningen på 50-tallet.
Universitetsbibliotekets bildesamlinger

Kioskene virker å være en utdøende rase. Det vil si: de enkeltstående, uavhengige kioskene ser ut til å tape terreng, idet byens gatehjørner stadig oftere prydes av de konglomeratiske (og kolonialistiske, i sin invasjon- og ekspansjonshunger) storkjedenes logoer, hva enten det er 7-Eleven, Deli de Luca eller Narvesen. Skjønt, det er egentlig ikke noe nytt å jamre seg over: De tre kioskene som ble reist på Karl Johan, ved Studenterlunden og på Egertorget mot slutten av det nittende århundret, ble i 1895 solgt videre for 5000 kroner. Og kjøperen? En viss Bertrand Narvesen.

Hans navn står skrevet med gullskrift i norsk kioskhistorie, og trenger ingen nærmere introduksjon. Og selv om vi nok må anta «Alle pølser 15,-»-kampanjene er nyere markedsføringspåfunn, er det ingen tvil om at Narvesen helt fra starten var en ekspansiv karakter: Allerede fra 1894 hadde Bertrand skaffet seg konsesjon på kioskdrift på jernbanestasjoner på hele Østlandet. Resten er historie.

Kiosken er en del av byvevet, og har det urbane livet som sin viktigste forutsetning. Løssalg av aviser, salg av tobakk og noe å tygge på i forbifarten lener seg utelukkende på den trafikk som utgjøres av mylderet i byen. Kiosken er et prisme å se byen gjennom, og vice versa. Eller sagt med Carl Gjesdal, redaktør, forfatter og erkebergenser, fra boken som feiret Bergens Kioskkompani sitt 60-årsjubileum: «Historien om kiosken i Bergen blir historien om Bergen, så nøye er dens liv knyttet til byens. Dens kasse er et økonomisk barometer, dens vareutvalg et kulturelt.»

OPPHOLDSROM: Denne kiosken på Engen fungerte i sine siste år som oppholdsrom for taxisjåfører, og ble revet i oktober 2010.
PÅL ENGESÆTER

Av den klassiske bygningstypen som i forrige århundre skjøt opp som paddehatter, finnes det ikke mange igjen i Bergen. De fleste karakteristiske byggene er for lengst historie. Blant de nyere innslagene i byens kioskflora var den blå typekiosken som PAM Mellbye tegnet for – du gjettet riktig – Narvesen, mot slutten av 1970-tallet. Den ene sto på Engen frem til 2010, og hadde de siste årene fungert som oppholdsrom for byens taxisjåfører. Bergens Tidende omtalte rivingen, og symptomatisk for vår tids besettelse med «gatekunst» var det Dolk-stensilene på kioskenes vegger som var fokus for artikkelen.

I AVISEN: Dolk-stensilen ble omtalt da kiosken på Engen skulle rives.
PÅL ENGESÆTER

Også den såkalte Kontrollørkiosken, som sto på Vågsallmenningen, har fått sin nekrolog skrevet i byens storavis. Denne hadde overtatt etter en kiosk på andre siden av gaten, som forsvant i 1950-årene da Posthuset (eller Xhibition, slik det staves i dag) ble bygget. I 1955 sto den klar: en splitter ny teak- og glasskonstruksjon i funkisstil, med maritime vindusglugger, lysreklame på taket og respatex på disken. Arkitekten var Anders Nortvedt, som ble omtalt som Hilmar Rekstens hoffarkitekt og Leif Grungs erkefiende i Nicholas Møllerhaugs bestselger fra i fjor, «Stupet. Leif Grungs krig». Det står ikke lenger noen kiosk på Vågsallmenningen.

KONTROLLØRKIOSKEN: Denne sto på Vågsallmenningen, fra 1955, og ble etter hvert flyttet til BIRs område på Grønneviksøren.
Steiner Døsvik

Da den forsvant derfra i 2005 gikk den ikke direkte på gravplassen, men fikk forlenget levetid under kummerlige kår; kommunen fikk den nemlig (noe motvillig, må vi anta) i «gave» av busselskapet Gaia, og den står nå til forfall på BIRs område på Grønneviksøren, som en pasient under et langdrygt tilfelle av passiv dødshjelp. To andre sporveiskiosker står fortsatt: i trikkens gamle vendesløyfer i Inndalsveien og Haukelandsveien. Det har i en årrekke vært planer om kafédrift i førstnevnte, mens Proff Gatekjøkken har sørget for frityrlukt fra ventilasjonslukene i sistnevnte frem til nylig.

SPORVEISKIOSK: Fortsatt står denne sporveiskiosken i trikkens gamle vendesløyfe i Inndalsveien.
ROAR CHRISTIANSEN

Klassikeren Rundetårn, derimot, tviholder på sin posisjon og holder fortsatt koken fra sitt tilholdssted på Torget, slik den har gjort det siden 1920-årene, under den tradisjonstunge Narvesen-logoen. Den har grodd fast, ganske enkelt. Rundetårn, med sin sentrale beliggenhet, er blitt til et symbol på byen og er med på å definere byrommet den står i.

De karakteristiske paviljongene som en gang var synonymt med kiosker har kanskje forsvunnet, men kioskbehovet lever fortsatt. Særlig etter mørkets frembrudd og etter en dans i byens gater. Da går turen til 7-Eleven, for å ta seg en pølse. Eller, «bite», heter det kanskje.