Jeg har aldri hatt lyst på barn

Er det et samfunnsproblem?

Publisert:

LYKKELIG BARNLØS: I dag, som selvstendig, kvinne, lykkelig barnløs, og (mer eller mindre) lykkelig singel sier jeg en liten ode til prevensjonen, en startet kvinnefrigjøring, min utdanning og til meg selv – før jeg vandrer videre i lykkelivet, skriver Monica Roos. Foto: Tor Hovik

Debattinnlegg

Monica Roos
Bergen

Denne uken kunne vi lese i en rekke medier om den dramatiske økningen av barnløse som vandrer blant oss i samfunnet. Disse usynlige, unyttige og dramatiske menneskene som, av tilsynelatende ukjente årsaker, lever uten barn. Det er mange av dem der ute, og de multipliserer seg.

Selv kjenner jeg noen slike barnløse. Jeg kjenner faktisk flere av dem, og om sant skal sies så er jeg en av dem selv også. Jeg er et tall i samfunnets statistikk, nemlig de en av seks kvinner under 45 som ikke har barn.

Vi blir ikke så ofte snakket om, vi barnløse. Spesielt ikke vi frivillig barnløse. Jeg tror samfunnet synes det er litt «rart», så det holder like godt kjeft om hele temaet og later som vi ikke eksisterer.

Så mens debatter herjer i samfunnet om barnehager, fedrekvoter, for eller imot skoleball, foreldremøter, snørrete barn og åpningstider i barnehagen – så er vi der som skygger på sidelinjen og observerer. Vi leser noen linjer, bretter sammen avisen og rusler hjem for dagen, eller stikker innom puben, eller en butikk – for slikt kan vi stadig gjøre.

Vi er vant med denne luksusen det er å vandre rundt i fred og fordragelighet. Vi barnløse kvinner er rett og slett bortskjemt med å ikke være en del av noen som helst diskurs, annet enn når legen titter opp fra tastaturet og lurer på om det ikke snart er på tide å forplante seg.

Les også

Dramatisk økning i andelen barnløse i Norge

Så i går sperret jeg opp øynene – for plutselig er jeg blitt en del av et samfunnsproblem! Den kom brått og uventet. Fra å ikke være diskutert noen steder er jeg blitt en del av et helt samfunnsproblem? Heldigvis er samfunnsproblemet størst blant menn, så det tar noe av støyten fra mine skuldre – men likevel.

Kanskje må jeg nå ta den diskusjonen med meg selv som jeg aldri har følt noe behov for å ta.

Hvorfor har jeg valgt å ikke få barn? Nei, si det. Vil jeg ikke ha barn med menn under min egen status, som forskeren foreslår? Nei, lavere status enn ei singel dame på 41 uten barn, og som bor på 45 kvadrat i byen er nok vanskeligere å få, så det kan ikke være grunnen.

Kan grunnen være at jeg er singel? Nei, barn kan man få ved å reise til Danmark, så en mann behøver jeg da ikke for slikt.

Kan det være at jeg ikke «liker» barn? Nei, hva er der ikke å like, barn er søte de! Litt snørrete til tider, og kanskje av og til litt bråkete, men det er jo voksne også – så det kan heller ikke være årsaken.

Kan det være at jeg rett og slett prioriterer annerledes, slik forskeren foreslår?

Les også

Denne grafen er et mysterium for KK

Jo, det kan det være at jeg gjør. Jeg prioriterer aleneliv, venneliv, singelliv, publiv, reiseliv, det gode liv – alt annet liv enn familieliv. Jeg er tross alt kvinne i Norden i 2017. Jeg kan rett og slett gjøre som jeg vil, uten veldig mye stigma, sosial mobbing eller krav om giftermål for å kunne leve livet mitt.

Men likevel føler jeg meg ikke helt der at jeg har svaret på hvorfor jeg valgte bort barn. Jeg kunne også sikkert hatt mye av det ovennevnte selv om jeg hadde barn, så hvorfor uten? Svaret er rett og slett et som forskeren glemte å nevne – jeg har aldri hatt lyst på barn. Morsinstinktet har rett og slett uteblitt!

Det har krøpet vekk mellom gener, dopamin, molekyler, hormoner og tåreveske. Og sant å si tror jeg alltid disse kvinnene har eksistert – det har bare aldri, i historien, vært veldig akseptert eller mulig å leve uten barn som kvinne. Sosial stigmatisering, mangel på prevensjon, mangel på selvråderett, undertrykking, mangel på muligheter eller en million andre mer eller mindre kvinneundertrykkende årsaker har spilt en rolle her.

Så i dag, som selvstendig, kvinne, lykkelig barnløs, og (mer eller mindre) lykkelig singel sier jeg en liten ode til prevensjonen, kvinnefrigjøringen, min utdanning og til meg selv – før jeg vandrer videre i lykkelivet.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg