Vi må hindre at atferdsvansker blir rusvansker

For mange barn er ikke spørsmålet om de havner i rus, spørsmålet er når.

Debattinnlegg

Spesialskolene er nesten borte, og alle elever skal etter den rådende ideologien passe inn i den ordinære skolen.

Det er en fin ambisjon, men den er dessverre uoppnåelig, og konsekvensene kan bli langvarige og omfattende.

Det er ofte barn med atferdsvansker som i ungdomstiden ender opp med rusproblemer. Ungdom med traumeerfaringer står i en særlig fare for å havne i rusmisbruk.

Mange av dem som får livene sine ødelagt av psykiske problemer og rusproblemer, har hatt synlige vansker i mange år.

Ikke alle ble hjulpet da muligheten var der.

Atferdsvansker kommer som regel sterkt til syne i skolesammenheng, og skolen er derfor en viktig arena for å gripe inn med hjelpetiltak.

Foreldre trenger i mange tilfeller veiledning og hjelp, både hjemme og på fritiden. Samtaler på et kontor med en terapeut kan fortone seg som nokså livsfjernt i forhold til hvordan hverdagen faktisk er.

Oppi det hele kan man i all sin iver forsøke å tilrettelegge problemene bort, og man overser hovedpersonen – barnet eller ungdommen – som det er snakk om. Barnets perspektiv må aldri glemmes.

Når vanskene alt har oppstått så nytter det heller ikke med generelle forebyggende tiltak. Da hjelper det ikke med en klapp på skulderen og et par timer spesialundervisning. Da trengs det brannslukking.

Barn og unge med atferdsvansker møter gjerne frustrasjoner med utagering, sinne, psykisk og fysisk vold.

Det er viktig å se bakenfor atferden og huske at «det finnes ikke vanskelige barn, men barn som har det vanskelig». Man kommer likevel ikke ifra at elever med alvorlige atferdsvansker skaper store utfordringer.

Det skaper hodebry og bekymring for lærere, assistenter, skoleledere, hjelpeapparatet og foreldre eller foresatte.

Når atferden ikke blir bedre så oppstår det fort kamper om hvem som har skylden.

Det finnes situasjoner hvor skyldspørsmålet er forholdsvis enkelt. Av og til er det faktisk foreldrene som svikter. Når barn lever i en hverdag preget av mishandling, vold eller omsorgssvikt, er det ingen som bør undre seg over at barnet utagerer.

Da er det behov for å gripe inn og gi barnet den nødvendige tryggheten i hverdagen.

I andre tilfeller kan det være skolen som svikter, eller at hjelpeapparatet har gitt alt annet enn optimal hjelp til barnet.

Det er når «fasiten» uteblir vi må legge bort skyldspørsmålet, og heller spørre: Hvordan kan vi sammen hjelpe barnet eller ungdommen til å fungere bedre?

Det trengs en bedre samordnet innsats, hvor alle involverte parter blir inkludert og gis rammer til å kunne bidra. Det inkluderer skolen og hjemmet.

Vi har mye å lære av Island i møtet med barn og unge med atferdsvansker. På 20 år har de gått fra å være et av landene i Europa med mest rusproblemer blant ungdom, til nå å ligge helt på bunn.

Det har skjedd gjennom en systematisk innsats på flere nivåer, over tid.

Psykolog Harvey Milkman var sentral i den tidlige utviklingen av Island-modellen. Han la vekt på betydningen av å gi de unge reelle muligheter for mestring, utfoldelse og naturlige rusopplevelser uten å måtte ty til rusmidler eller problematferd.

Gjennom en årrekke har Island satset på et tett samarbeid mellom forskningsmiljøer, hjelpeapparat, beslutningstakere og skoler.

Foreldre har blitt styrket i sine muligheter for å ha kontroll over barna.

Fritidstilbud er blitt bygd opp over en lav sko, og perspektivet på «ustyrlige» barn og unge har blitt utfordret.

Det er mange barn og unge som opplever alt annet enn mestring og muligheter på skolen i Norge.

For de med de mest omfattende atferdsproblemene blir ikke spørsmålet om de kommer til å utvikle rusproblemer, men når det kommer til å skje.

Jeg etterlyser en diskusjon hvordan barn med alvorlige atferdsproblemer kan få hjelpen de trenger i skolen. Her må kommunene som eier grunnskolen utfordres.

Det er ingen som er i tvil om at det å slokke en brann kan være dyrt, men det er som regel dyrere å la være.