Pappas verste mareritt

Alt endret seg da pappa ble lagt inn på sykehjem.

FIKK PLASS: – Pappa fikk etter hvert fast sykehjemsplass på Åstveit Sykehjem. Han kom aldri hjem igjen til huset sitt på Eidsvågneset, til huset som han selv hadde bygget mer enn 50 år tidligere og bodd i siden. Helge Sunde (Arkiv)

Gro Anette Virkesdal
Pårørende

I februar 2015 ble pappa 81 år. Da hadde demensen, som han hadde fryktet hele livet, fratatt ham korttidshukommelsen og sertifikatet. Han var likevel ikke verre enn at han kunne bo hjemme sammen med en åndsfrisk ektefelle, uten noen form for hjemmehjelp.

Pappa var arbeidsom og hjelpsom. Han utførte det tyngste hus- og hagearbeidet. Han mestret det meste av praktiske gjøremål, og jobbet alltid fort. Ingen har noen gang kunnet si at pappa ikke «red den dagen han salet».

Alt endret seg da pappa i mars 2015 falt da han skulle ut og hente avisen. Han fikk ribbeinsbrudd og lungebetennelse, noe som førte til at den påbegynte demenssykdommen utviklet seg eksplosivt. Legen på Haraldsplass Diakonale Sykehus var overbevist om dette var forbigående. I påvente av bedring fikk han kortidsplass på Åstveit Sykehjem.

MARERITT: – Å bli innlagt på sykehjem som følge av demens var pappas verste mareritt, men verken han eller vi som var hans pårørende kunne i vår villeste fantasi forestille oss hvor ille det faktisk skulle bli, skriver innsenderen om sin far (bildet). Privat

Han ble imidlertid ikke bedre, noe som sannsynligvis skyldes kontinuerlige infiserte sår på føttene. Pappa fikk etterhvert fast sykehjemsplass på Åstveit Sykehjem. Han kom aldri hjem igjen til huset sitt på Eidsvågneset, til huset som han selv hadde bygget mer enn 50 år tidligere og bodd i siden.

Les også

Hverdagen til min mor består av ingen ting

Å bli innlagt på sykehjem som følge av demens var pappas verste mareritt, men verken han eller vi som var hans pårørende kunne i vår villeste fantasi forestille oss hvor ille det faktisk skulle bli.

I begynnelsen av mai 2015 fikk pappa et nytt sår på ankelen, og vi pårørende uttrykte utallige ganger bekymring angående utviklingen av dette såret. Vi reagerte kraftig på at vår ektefelle og far ble sykere og sykere, fikk mer og mer smerter, ble mer og mer neddopet på sterke smertestillende medikamenter, ble tynnere og tynnere, og luktet vondere og vondere.

Gjentatte ganger tok vi dette opp skriftlig og muntlig med lege, styrer og det øvrige personalet på Åstveit Sykehjem.

På tross av vår bekymring, og på tross av tiltagende smerter og en stank av forråtnelse som forpestet hele sykehjemsavdelingen, så ble ikke pappa sendt videre til kompetent medisinsk behandling. Først da legevakten ble tilkalt, ble det forordnet antibiotikabehandling, noe vi pårørende gjentatte ganger hadde etterspurt.

Da sykehjemslegen ved en feiltagelse glemte at pappa skulle fortsette å ta antibiotika, ble almenntilstanden hans raskt ytterligere forverret av den oppblussende infeksjonen.

Først da ble han omsider sendt til en karkirurgisk vurdering på Haukeland, der han umiddelbart ble innlagt. To døgn senere ble beinet amputert over kneet. Pappa hadde da i lengre tid hatt ulidelige smerter, og var så neddopet på opiater at han knapt hadde inntatt næring eller væske på flere dager.

Som pårørende opplevde vi at vår sterke og berettigede bekymring for vår ektefelle og far overhodet ikke ble tatt på alvor. Tvert i mot ble det gitt klart uttrykk for at vi var en pest og en plage, vi var rett og slett plagsomt tett på. Dessverre var vi ikke tett nok på.

I ettertid ser vi at vi selv skulle ha tatt pappa med oss, kjørt til legevakten og ikke gitt oss før han ble undersøkt av karkirurg eller annen spesialist. Vi er imidlertid alle uten medisinsk utdannelse, og selv om vi ble mer og mer bekymret, hadde vi den gang en viss tillit til den medisinske kompetansen på Åstveit Sykehjem.

Det var en trist og skremmende opplevelse å se hvor lav status og liten verdi man har som menneske når man har blitt gammel og dement og innlagt på (feil) sykehjem.

Sykehjemslegen karakteriserte pappa gjentatte ganger som forvirret, urolig, vandrende, plukkete (på sårene), aggressiv, utagerende og lite samarbeidsvillig – uforståelig nok uten å sette dette i sammenheng med at han både var sterkt dement. I tillegg hadde han kontinuerlig infiserte, smertefulle sår. Denne karakteristikken ble i ettertid også brukt som argument for hvorfor pappa ikke fikk forsvarlig helsehjelp.

For oss pårørende er det åpenbart at dersom pappa ikke hadde blitt sittende i ukevis med en råtnende fot, med tiltakende og tidvis helt ulidelige smerter, ville han heller ikke fortsatt å være «aggressiv, utagerende og lite samarbeidsvillig». I motsetning til sykehjemspersonalet opplevde forøvrig ikke vi pårørende ham som hverken aggressiv eller utagerende, selv om han absolutt var både urolig og forvirret, var redd og hadde store smerter.

Kort tid etter amputasjonen ble pappa heldigvis overført til Røde Kors Sykehjem, hvor personalet ga ham den aller beste omsorg og pleie. På Røde Kors Sykehjem var han trygg og smertefri, og følgelig samarbeidsvillig og ikke aggressiv. Livskvaliteten som pleiepasient var likevel varierende og stadig nedadgående.

Pappa, som hele livet var en utpreget rastløs og energisk mann, var nå lenket til en rullestol som han ikke engang var i stand til å lære seg å kjøre. Han led av å ikke kunne reise seg og gå/vandre for å få utløp for uroen.

Livet som sterkt dement og pleietrengende rullestolbruker var neppe et liv pappa selv ville ønsket å forlenge, og da han gikk bort i fjor sommer, var vi glad for at han fikk slippe mer.

BT er kjent med at hendelsene som blir beskrevet i innlegget, ble meldt til Fylkeslegen. Konklusjonen deres ble at sykehjemmet ikke hadde gitt pasienten forsvarlig medisinsk behandling.

Tilsvar fra Åstveit sykehjem, ved styrer Rolf Breistein

Åstveit sykehjem ønsker ikke å gå inn i en dialog i media om en enkeltsak. Vi er imidlertid lei oss for den opplevelsen som beskrives i innlegget og forsikrer om at vi har brukt mye tid og energi både på denne saken og hvordan opplevelsen kan hjelpe oss til å gi enda bedre tjenester til beboerne våre.

Vi ønsker å «spille på lag» med de pårørende og jobber hver dag med å bli flinkere i dette samspillet.

Når en får plass på sykehjem er det alltid en medisinsk årsak til dette, og dessverre er det slik at mange av våre pasienters helsesituasjon er dårlig før den etter hvert forhåpentligvis stabiliserer seg etter ulike tiltak som blir satt i verk.

Det er viktig at en er klar over at når en pasient er dårlig, blir det brukt mye tid på å diskutere faglig på alle legevisitter og rapporter på sykehjemmet hvordan en best kan hjelpe.

Personalet er opptatt av at pasient/beboer skal ha det så bra som mulig. Dessverre er det ikke alltid mulig å få dette til så raskt som ønskelig. Jeg kan likevel forsikre andre pårørende om at dere blir hørt. Innspill dere har blir lyttet til og innlemmet i arbeidet med å gi så god omsorg og helsehjelp som mulig.

Les andre tekster i serien «Historier fra sykehjemmet»:

* Arvid Nilsson Hverdagen på sykehjemmet består av ingenting

* Jan Røed: Uforståelig prioritering

* Nils Kristian Søfteland: Takk for omsorgen

* Grethe Urdal: Pappas siste tid ble vond

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg