Mangel på medmenneskelighet er skremmende

Det er greit at man kan bare vise til loven, men denne umenneskelige og arrogante håndteringen av tvilsepisoder opprører meg.

Publisert:

FRYKT: Det er fortvilelse og frykt i det somaliske miljøet. Jeg mener at ledelsen i Bergen kommune må komme på banen og berolige folk, skriver Kassim Mohamed Adan. Foto: Eirik Brekke

Debattinnlegg

Kassim Mohamed Adan
Tidligere forstander i Bergen Moské

Tirsdag 12. desember kunne vi lese i Bergens Tidende om et om selvødeleggende tiltak mot kjønnslemlestelse. En svært aktiv bergenser, Abdul-Kadri Mohammed Ahmed, og hans familie ble utsatt for en ydmykende og stigmatiserende maktdemonstrasjon, der deres fireåring ble undersøkt for kjønnslemlestelse for andre gang på under to år. Foreldrene følte de ikke hadde noe annet valg enn å godta undersøkelsen. Det ble selvsagt ingen overraskelser etter dette unødige overgrepet, akkurat som i det første. Jenten var ikke blitt omskåret.

Faren, Abdul-Kadri Mohammed Ahmed, har nettopp forebygging av vold og kjønnslemlestelse som en av sine hjertesaker. Han er med i et omfattende samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og det somaliske miljøet i Bergen.

Saken har skapt uro og usikkerhet i det somaliske miljøet i Bergen. Det vokser frem en følelse av å bli kategorisert og stemplet.

Stereotype mediekarakteristikker er ikke noe nytt, men det er tungt når dette oppleves som en del av et skittent spill. Det er tøft for alle som er tilknyttet det somaliske miljøet. Det er fortvilelse og frykt i miljøet. Jeg mener at ledelsen i Bergen kommune må komme på banen og berolige folk.

Det er kjent at staten sitter med stor makt som skal kun brukes for å bekjempe kriminalitet og beskytte landet mot ekstern aggresjon. Som borgere setter vi derfor stor pris på den betryggende sikkerheten statens maktapparat sikrer oss og vi forventer at denne makten blir brukt eksklusivt for å fremme folkets velferd. Statens maktapparat må derfor aldri brukes på en umenneskelig måte som stigmatiserer og mistenkeliggjør enkelte uskyldige borgere.

Jeg mener at det denne familien opplevder kan klassifiseres som maktmisbruk.

Forholdet Abdul-Kadri, som omtales i BT hadde med barnehagene datteren gikk på, karakteriserer han som tillitsfullt. Gjensidig, trodde han. Men tillitten har aldri vært gjensidig.

UNDERSØKELSER: Ifølge Haukeland er det gjort cirka 120 rettsmedisinske undersøkelser av barn født i Norge siden 2008. Bortsett fra ett tvilstilfelle, har ingen av undersøkelsene påvist at noen av barna er blitt kjønnslemlestet. - Det står mye på spill for oss og denne saken ødelegger mye av det vi har bygd opp over tid, skriver Kassim M. Adan, tidligere forstander i Bergen Moske. Foto: Eirik Brekke

Les også

Her må foreldrene bevise at datteren ikke er kjønnslemlestet

I den første saken ble familien anmeldt i det skjulte og følgelig fikk barnet deres oppnevnt en verge som samtykket for at barnet skulle undersøkes. I etterkant ble de møtt med arroganse og likegyldighet. Det ble ikke noe empatisk tilnærming som er et viktig pedagogisk redskap.

Den andre gangen varslet barnehagepersonalet myndighetene etter en episode der barna skal ha sagt at faren hadde skåret henne med skje. Igjen ble det ikke noe diskusjon med foreldre før bekymringsmelding ble sent til barnevernet.

Det er greit at de kan bare vise til loven, men hva dette gjør med enkeltemennesket, er de likegyldige til. Mangel på empati og medmenneskelighet er skremmende. Det er denne umenneskelige og arrogante håndteringen av tvilsepisoder som opprører.

Les også

Flere partier vurderer tvungen underlivssjekk av jenter

Det er viktig å presiseres at ukultur må bekjempes på riktig måte. Kjønnslemlestelse hører ikke hjemme i et moderne demokratisk samfunn. Verken religiøse eller kulturelle begrunnelser kan legitimere dette grusomme overgrepet. Vi skal aldri prøve å rettferdiggjøre overgrep mot uskyldige jenter, hverken her eller noen andre steder. Når det er sagt, skal samfunnet finne effektive og humane måter å bekjempe all form for kriminalitet. Det er da viktig å inkludere alle i kampen for en rettferdig samfunnsdugnad uten diskriminering på bakgrunn av religion, opprinnelse eller annet.

I et multikulturelt samfunn er det viktig med toleranse og anerkjennelse. Skal vi løse problemer med dialog og diskusjon, eller skal vi true folk til lydighet? Er det ikke bedre å bekjempe ukultur med opplysning, diskusjon, dialog og samarbeid? Hvordan skal vi fortsette samarbeid med myndighetene når vi kjenner oss mistenkeliggjort?

Jeg hater konspirasjonsteorier og nekter å trekke diskrimineringskortet hver gang noe ubehagelig skjer. Men hva skal jeg tro når en betrodd kollega føler seg utsatt for heksejakt? Skal jeg avvise følelsene hans og beskylde han for intoleranse? Når jeg opplever dette som paradoks, er det legitimt å sette spørsmålstegn ved dagens praksis og den multikulturelle kompetansen offentlige ansatte har. Hvor utbredt er slik inkompetanse blant kommunens ansatte?

I mange år har det somaliske miljøet i Norge slitt med negative karakteristikker. Vi i miljøet har kjent dette på kroppen. På grunn av manglende kompetanse har vi, tross smertene det medfører, ikke vært i stand til å slå tilbake eller forsvare oss selv. Det har ført til at miljøet har søkt trygghet i samhold og tilbaketrekning. Mange ser kritikken som urettferdig, men mangler reelle muligheter til å slå tilbake med debatt og argumentasjon.

For mange av oss, har vi forsøkt å ta dette som en utfordring og ikke som et angrep. Vi har tatt en intern gransking og selvkritikk. Dersom storsamfunnet ikke forstår oss, er det kanskje en mangel hos oss? Til tross for den store belastningen, er det primært vår oppgave å forandre stereotypene og det negative bilde som har fått fotfeste i storsamfunnet.

Les også

BT-leder: Bommer på målet

I Bergen har denne kampen aldri vært viktigere. Vi satte oss store mål om å forbedre situasjonen. Vi bestemte oss for å omfavne integrering som prinsipp. Vi forstod integrering som selvrealiserende og personlig tiltak; utdanning, jobb og aktiv deltakelse. Vi rettet store ressurser og tid mot miljøet selv. Oppfordring om utdanning for ungdommer, og jobb for alle. For de som ikke er i stand til å studere eller jobbe, hadde vi bevisstgjørende samtaler og diskusjon året rundt.

Vi tok enda et steg videre og begynte å samarbeide med myndighetene på alle nivå. Bergen kommune, skoler og barnehager og ikke minst Barnevernet ble etter hvert til samarbeidspartnere. Vi skapte tillit hos skeptikere på tvers av ståsted. Barnevernet er et spesial fokusområde for oss. Manglende kunnskap om kjerneoppgaver til etaten sprer frykt og usikkerhet. Vi oppdaget at det var overraskende mye kunnskapsløshet, både i det somaliske miljøet og i barnevernet. Diskusjon og debatt over tid forandret mye, og vi fikk løse mange vanskelige omsorgssaker sammen.

Det står mye på spill for oss, og denne saken ødelegger mye av det vi har bygget opp over tid. Vi har fortsatt store utfordringer, men vi er fast bestemt på at fremtiden vår i Norge er lys. Vi skal ikke gi opp kampen. Mye tyder på at prognosen er god.

Det er viktig for alle mennesker å kjenne seg verdsatt, respektert og inkludert. Vi håper derfor at myndighetene ser hvilke nerver denne saken har berørt. Vi vil gjerne fortsette med og forsterke samarbeid og etablering av et tillitsfullt forhold til alle sektorer i landet. Vi trenger derfor handling fra kommunen. Offentlig ansatte trenger bedre kompetanse enn kun teoretisk trening på skolebenken!

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg