Fattigdom, eller et spørsmål om prioritering?

Det går helt fint å leve på lite penger.

Publisert:

ULIK OPPLEVELSE: Historien om en alenemor på 33 år er den jeg kan relatere meg mest til. Vår situasjon er ganske lik, og derfor er det rart hvor ulikt vi opplever den, skriver innsender. ILLUSTRASJON: ØIVIND HOVLAND

Debattinnlegg

Alenemor i Bergen

Som mange andre, leser jeg i BT om fattige mennesker i Norge. Det er desember, og vi skal lese det med hjertet, uten å stille spørsmål, verken kritiske eller ukritiske. Særlig ikke dersom det er barn i bildet.

Det jeg har savnet i alle artiklene, er tall. Hvor mye kommer inn på konto til vedkommende, hvor mye går ut, og til hva. Men man kan ikke spørre i kommentarfelt, for da legger man seg på hoggestabben.

Historien om en alenemor på 33 år er den jeg kan relatere meg mest til. Vår situasjon er ganske lik, og derfor er det rart hvor ulikt vi opplever den. Jeg skulle ønske BT kunne hjelpe meg å forstå hvorfor hun føler seg fattig, mens jeg føler meg rik!

Les også

Les teksten til «Alenemor» (33): – Ingen vet at jeg er fattig

Jeg er alenemor til to barn, og har vært alene med dem fra begynnelsen. Et barn får bidrag fra sin far, 3000 kroner i måneden, mens det andre får minstebidrag fra staten, omtrent 1200 kroner i måneden. Jeg har dobbel barnetrygd for ett av barna.

Jeg er sosionom og jobber i kommunen; et såkalt lavlønnsyrke. Jeg har utbetalt omtrent 25.500 kroner i måneden. I tillegg har jeg overgangsstønad fra Nav, så lenge det varer.

Barna går i barnehage svært nære hjemmet. Jeg har prioritert plass fordi jeg er aleneforsørger, og den minste har også søskenprioritering. Jeg trenger ikke bil for å kjøre dem i barnehagen. Jeg har redusert foreldrebetaling, og betaler cirka 4000 kr i måneden for dem.

Les også

Derfor legger BT fokus på fattigdom på Vestlandet: «Bare» en femtilapp

Jeg kommer mye seinere på jobb enn jeg burde på grunn av levering, og det river alltid i hjertet når jeg må jobbe lenge om ettermiddagen, og barna blir hentet seint. Heldigvis kan familie hjelpe til, så jeg får jobbet inn litt noen kvelder.

Dette punktet ser jeg skiller «alenemoren» og meg, jeg har noe fleksibel arbeidstid.

Vi bor i en leilighet på 67 kvadratmeter. Den kjøpte jeg i 2014, da jeg fortsatt bare var én. Den kostet 1,8 millioner, og trengte oppussing og kjærlighet. Den har fått en del av det første, og mye av det andre. Utgiftene mine knyttet til leilighet er 8200 kroner i avdrag og renter, og 4000 i fellesutgifter.

Den har ett soverom, på cirka 16 kvadratmeter. Det har barna nå, et godt, stort rom, til å sove og leke på. Jeg sover i en enkeltseng i stuen, som på dagtid er sofa med pledd og puter. Det gjør ingenting; når jeg skal legge meg, er det ingen som skal sitte oppe og se på TV. Da sover huset.

Les også

For barn er fattigdom mer enn dårlig råd

Badet er fra 1970, uten varmekabler, og med kyllinggrill i taket som eneste varmekilde. Det gjør ingenting, når barna skal bade i baljen, varmer jeg godt opp på forhånd. Ellers trenger det ikke være så pent og varmt på badet, vi er ikke der så mye.

Kjøkkenet er stort nok til at jeg kan lage mat, og at vi kan spise der. Vi koser oss! Jeg har ingen gratis matkasse. Når vi er mange, som 6-7, slår vi ut bordet, og de store onklene sitter litt trangt. Men det gjør ikke noe; jeg har råd til å lage lasagne, eller lapskaus på svineknoke fra Bønes!

Det finnes mange anledninger hvor det hadde vært greit med bil. Det kan være tungt å bære alle handleposene i godt, bergensk drittvær. Akkurat nå hadde det vært flott å slippe å ta en stor støvsuger på bussen, sammen med unger og vogn, for å reklamere på den.

Men så får jeg vente, da, til anledningen byr seg, og noen kan svippe meg. Det gjør ikke noe, selv om to unger under fem år genererer masse smuler, og mye gulvvask.

Vi tar buss i to timer for å komme til bestemor og bestefar, det hadde tatt en time med bil. Det gjør ikke noe, vi koser oss, og gleder oss på veien. Vi har også andre faste utgifter, som strøm, som telefon og internett. Vi har selvsagt ikke Netflix eller andre betalingskanaler.

Jeg er faktisk ikke helt sikker på akkurat hva jeg sitter igjen med etter at faste regninger er betalt. Men det er jo fordi jeg ikke må snu på hver krone. Vi kan gå i ADO, som barna elsker. De får drikke så mye Biola de vil, som de elsker. De får bake. De får ha venner og familie på middagsbesøk.

Når den eldste skal ha alle i barnehagen i bursdag til neste år, må jeg leie et forsamlingshus i nærheten. Det går fint! De får gode vinterklær, men ofte fra Finn, som jeg elsker. Jeg vet at barna trenger større plass med tiden. Da må vi kanskje flytte ut av Bergen kommune, og gi avkall på mye.

Jeg er overbevist om at barn tåler en flytting, ja, til og med flere. De har jo mamma med! Jeg må kanskje ta en jobb som ikke er mitt førstevalg.

Men for meg handler dette om prioritering, ikke fattigdom.

BT kjenner skribentens identitet.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg