Jeg sto på en smeltende isbre. For første gang forstod jeg hvor stort mitt fotavtrykk i verden er.

Det eneste som gir meg håp, er Greta Thunberg.

KLIMA: Jeg applauderer alle som velger gulrot istedenfor biff, og tog fremfor fly, skriver Thor Haakon Bakke i MDG. Tuva Åserud

Debattinnlegg

Thor Haakon Bakke
Førstekandidat, MDG Bergen

Da jeg var 19 år, sto jeg på en isbre mange tusen meter over havet i Bolivia. Høyden ga meg hodepine og kvalme, men kokabladene vi tygget på hjalp.

Jeg hadde dratt til Bolivia for å jobbe på barnehjem, men etter å ha gått på smeltende isbreer og blitt kjent med mennesker som var helt avhengig av brevannet, dro jeg hjem med et gryende miljøengasjement og en bekymring for de millionene av mennesker, som vil miste vannkilden sin når breene forsvinner.

Nå handler alt om å minimere skadene av vår atferd.

Kampen mot klimaendringene er vår tids største solidaritetskamp. Viten om det gjør det enkelt for meg å klemme en bomring, eller si «heller pus enn cruise».

Endringene vi må igjennom for å hindre at sviket mot de kommende generasjonene ikke skal fullbyrdes, kommer til å bli ubehagelige. Det er bra vi har mange hytter her i landet, for de skal fylles med klimaflyktninger fra land som India og Bangladesh.

Mitt klimaengasjement startet da jeg sto på en smeltende isbre og for første gang forsto hvor stort mitt fotavtrykk i verden er. Jeg har fløyet mye og spist noen kuer siden den gang.

Egenskapen vi mennesker har til å dytte ting foran oss, er eksepsjonell. Derfor er endringer på samfunnsnivå, ledet av visjonære og modige politikere, helt nødvendig. Jeg applauderer alle som velger gulrot istedenfor biff, og tog fremfor fly.

Det er helt nødvendig, men ikke nok alene.

Vi i De Grønne ønsker høyere tempo. Om elleve år må verdens klimagassutslipp være halvert, om vi skal holde oss under 1,5 grader oppvarming.

Vi ser tegn til endring her i Norge, med rekordvarme sommere, tørke og flom. Likevel er disse endringene ingenting mot det vi står ovenfor i andre deler av verden: Allerede nå dør mennesker i hendelser hvor klimaendringene spiller en rolle. I årene som kommer, vil flere millioner dø.

Det er en ubehagelig sannhet at våre utslipp henger sammen med ekte menneskeskjebner, men etter måneder med bompengekrangling er det en viktig påminnelse.

Ja, jeg er pessimist. Erfaringen viser at norsk klimapolitikk ikke virker. Utslippene er fremdeles høyere enn i 1990, og stadig setter vi oss nye, hårete mål enda lengre frem i tid.

Helt motløs er jeg likevel ikke. Vi mennesker har en tendens til å samles når vi virkelig anerkjenner krisen.

Greta Thunberg og klimastreikende kan bidra til å sette en ny standard, men kun om de voksne følger opp. Mens isbreene smelter og drikkevannskilden til millioner av mennesker i land som Bolivia forsvinner, har vi ikke noe annet valg enn å handle nå. Likevel velger de fleste partiene å se en annen vei.

Håpet mitt lever fremdeles, selv om det er en dåres håp.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg